Allerede i 1978 så sosiologen Daniel Bell hvor det bar hen. I sin bok The Cultural Contradictions of Capitalism tar han for seg forholdet mellom to motstridende trekk ved kapitalismen.
På den ene side dens appell til forbruk og fornøyelse, på den andre side dens krav til disiplin og innsats. «Playing by night – straight by day». Gapet mellom disse formene for motivasjon må få konsekvenser, hevdet Bell – og har fått rett.
Mon ikke denne kløften kan forklare noe om den situasjonen skolen står i. Nå har de siste PISA-resultatene kommet, som viser at vi i et av verdens rikeste land med en av verdens dyreste skoler bare oppnår middelmådige resultater, i alle fall manglende framgang. Om vi nå aksepterer dette som mål for skolens standard, vrimler det av teorier om årsakene: udyktige lærere, dårlig lærerutdanning, uklare krav, mangelfull elevvurdering og dårlig kontroll over skoleverket. Alt dette har en tatt tak i: Kunnskapsløftet fra 2006, reformer i lærerutdanningen, omfattende kontrollregimer i skolen. Men resultatene uteblir.
Det hersker liten tvil om at det både i skolen og i lærerutdanningen har vært rettet for liten oppmerksomhet mot kunnskap og læringsdisiplin. En har vært mer opptatt av eleven, metodene, læringsmiljøet og organisering av undervisningen. Det fantes nok dem som rettet sine pekefingre mot denne ensidigheten, men som innenfor de samme fagmiljøene ble sett på som forstokkede og smått autoritære. Både lærerutdanningen og den politiske venstresiden var opptatt av den progressive pedagogikken, mens næringslivet og høyresiden bekymret seg over resultatene. For det var uroen over landets konkurranseevne og produktivitet som lå bak reformen i 2006, og som ligger bak det nye trykket i skolen. Dette er rådende premisser for norsk skoledebatt.
I sin etterlysning av faglighet har skolens kritikere hatt rett, men når det gjelder forståelse av eleven, har de en mangelfull analyse. Deres skjerpede krav og rop om disiplin og arbeidsinnsats har ikke tatt høyde for det gapet Bell påpeker. For det er ikke nok å rette kravene mot elevene (straight by day) i en kultur der forpliktelsen er ukjent (playing by night). Ja, det har en aldri så liten smak av umoral ved seg å beskylde elevene for latskap og giddesløshet når det er i voksensamfunnet og i de kulturelle trendene vi finner årsakene. Det betyr ikke at vi ikke skal stille krav og kreve disiplin, men at vi også utenfor skolen trenger en kulturkritikk. For det er lettheten som er problemet, og den gjelder oss alle.
Nylig leste jeg i avisene om «framtidas klasserom» ved en skole i Trondheim. Her er det teppe på golvene, behagelige svingstoler, PCer på barkrakker, interaktiv teknologi, 3D- skrivere og «superbord» med hele 64 «berøringspunkter». Kunnskapen er bare et tasterykk unna, som en statsråd kunne si for bare få år siden. Når elevene kommer hjem, går de fleste rett til skjermen, der de igjen går raskeste vei til kjappe resultater. Hvor mye rom og tid har dagens unge til det skolen etterlyser, hardt arbeid og høy læringsdisiplin? Og hva gjør denne teknologien med dem? Hjerneforskeren Susan Greenfield viser at den umiddelbare resultatoppnåelsen skjermen gir gjennom underholdning, spill og chat, trigger dopaminproduksjonen i hjernen, og skaper ren avhengighet. Og den svekker evnen til konsentrasjon og fokusering (med unntak av rent motoriske funksjoner).
Slik snakker en gammel mann. Selv har jeg vokst opp i en periode sosiologen Zygmunt Bauman kaller det faste moderne, skapt av trange tider, preget av krav, disiplin og innsats – der både oppdragelse og skole riktignok kunne få autoritære trekk. Men det er tankevekkende at dette samfunnet – med mindre penger til skole, kortere skolegang og mindre utdanning – skapte vekst og velferd uten sidestykke i historien. Og det er forundrende at det samfunnet velstanden skapte – det flytende moderne – der vi begynte å dyrke friheten og oss selv, og som gjorde at vi kunne lene oss tilbake og skolen begynte å slakke på tøylene, nå opplever seg selv i økonomisk krise, med en skole som har vanskelig for å levere varene – for å holde meg til dagens språk.
Så har en altså begynt å stramme seletøyet, med det resultat at skolen flommer over av kompetansemål og resultatmålinger. Faren til en trettenåring kunne nylig berette at det i elevens ukeplan var tohundreogfemti læringsmål, som i tillegg var temmelig ubegripelige. Slik arter det seg når en vil ta inn slakken etter snillismen i skolen. Men dilemmaet er dette: Hvordan kan vi øve kontroll i et samfunn som ellers dyrker den grenseløse frihet?
Men det stikker dypere. Premissene for dagens skole settes ikke under debatt. Sjelden er det noen som spør: Hvilken kunnskap er det vår tid trenger? Hva skal kunnskapen brukes til? Dette handler om kunnskapens retning, som jo er noe annet enn nivå på målbare ferdigheter. Og da nærmer vi oss relasjonen mellom skole og samfunn på en annen måte enn ved bare å ha økonomi og produktivitet som referanse.
Det var på tide å skjerpe kravene i norsk skole. Men hva er forskjellen på krav knyttet til dannelse av eleven og krav knyttet til kompetanse og produktivitet? Dette spørsmålet drukner i klagekoret om skolen.