Donald Trumps bestefar kom fra Kallstadt i Rheinland Westfalen. Donald Trumps meninger har dessverre også slekt i Tyskland.
Kvelden før den amerikanske supertirsdagen sto jeg foran Frauenkirche i Dresden og frøs. Snøen smeltet til et vått minne så snart jeg kom innendørs, men kulden fra flere tusen Pegida-demonstranter ga seg ikke. Islamhetsen, jubelen for Vladimir Putin og de taktfaste ropene om «Lügenpresse!» og «Widerstand!» (motstand) satt som frost i kroppen.
Torsdag skrev Klassekampen fra et valgmøte for Donald Trump: «Men nå står vi her, i Huntsville i Alabama, omkranset av sørstatsflagg og tusenvis av hvite mennesker som taktfast roper «USA, USA, USA», og det er ikke så morsomt lenger».
Det fryser til så mange steder. De sinte går i gatene i Tyskland og til valgurnene i USA. Donald Trumps tilhengere stemmer med oppstrakt langfinger. De ser fram til den dagen muslimer skal nektes innreise og millioner av meksikanere kastes ut av landet. De håper at homsene skal jages tilbake i skapet og kvinnene igjen føde de barn Herren gir dem. Hver femte Trump-velger i South Carolina beklager at Abraham Lincoln opphevet slaveriet.
Blant hundrevis av forsøk på å analysere Trumps appell, ble jeg sittende ekstra lenge med en omfattende artikkel på Vox.com, et av de mest ambisiøse av de journalistiske nyskapningene i USA. Sammen med forskere og meningsmålere flyttet Vox blikket fra mannen på scenen til menneskene i salen. Analysen av de sinte hvite er like gyldig i Dresden og i de mørkeste delene av norske kommentarfelt.
En stor undergruppe i befolkningen, 44 prosent av de hvite velgerne, har en latent dragning mot autoritære løsninger, skriver Vox. Forskerne målte hva velgerne mener om barneoppdragelse, hvor lydige og veloppdragne ungene skal være, og fant massivt sammenfall mellom ønsket om respektfulle, strengt oppdratte barn og motstand mot moskeer, innvandring og ekteskap for homofile.
Mennesker med autoritære holdninger er ikke redde for våpen og klimaendringer, men for terror, muslimer og samfunnsendringer de ikke forstår. De er ikke onde, men lever under et demografisk og økonomisk press som trigger latente autoritære holdninger. De forstår ikke hva som har revet tryggheten deres i stykker. Hadde de gjort det, ville de stemt på Bernie Sanders.
Fox News og utallige nasjonalpatriotiske radiostasjoner snakker ikke om den økonomiske urettferdigheten. I tiår har de eksponert republikanerne for budskap om fysisk fare; terror, morderiske muslimer og latinamerikanske voldtektsmenn. Frykten utløser autoritære holdninger også hos mange som ellers ikke tenker i slike termer. Nå lover Donald Trump å yte skikkelig motstand. Widerstand! Widerstand! USA! USA!
Sinnet gjør den autoritære velgergruppen mest villig til å bruke militær makt, ivrigst til å stoppe innvandringen med drastiske midler og mest åpen for å begrense de borgerlige rettighetene. Viljen til handling skiller dem sterkest fra resten av velgerne.
Donald Trump er en politisk Action Man. Han tjener på utsagn som ville felt andre kandidater fordi han snakker rett til de autoritæres trang til å handle.
Pegidas tropper omringet en buss med flyktninger i Sachsen, de angriper journalister og truer politikere med galger og hatefulle plakater. Men de mangler en Trump. De har riktignok Frauke Petry, leder for Alternative für Deutschland, som mener at tyske grensevakter må forberede seg på å skyte kvinner og barn for å trygge grensene.
Der Spiegel satte henne på førstesiden, i nazipositur og med overskriften «Hatpredikanten». Petry har likevel ikke den demagogiske appellen til Trump. Hennes oppgave er å være oppvarmeren før den rette personen melder seg; folkeforføreren.
Roger Cohen, en av de konservative alibiene til The New York Times, skrev denne uken at Europa ser på Trumps framgang med forferdelse, fordi «Europa vet at demokratier kan kollapse». Forferdelsen er dessverre ikke total. Mange europeiske politikere ser et forbilde i den forgylte demagogen. Jean Marie Le Pen, grunnlegger av franske Front National, er begeistret for Trump. Datteren hans, Marine Le Pen, leder meningsmålingene om hvem som skal bli fransk president neste vår.
Norge er ennå lite preget av de sosiale og økonomiske endringene som skaper spenninger i resten av Europa og i USA. Men mange arbeider hektisk for å nære frykten også her. Oppslaget i VG om det såkalt hemmelige UD-notatet om alt som kan gå galt, var i sin form ren autoritetsporno. Notatet snakker om «the perfect political storm». For de som tror på slikt, er Trump den perfekte kandidat.
I kommentarfeltene og de hjørnene av Facebook hvor luften er aller dårligst, varsles det om en kommende borgerkrig der etniske nordmenn må ta til våpen mot inntrengerne. Alarmistene næres av Document.no, Human Rights Service og deler av Frps stortingsgruppe. Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde spiller samme rolle for autoritære nordmenn som Fox News for de amerikanske.
Påstanden om at norsk presse «ikke informerer folket» om den truende faren fra de fremmede, sist framført av HRS-redaktør Nina Hjerpset-Østlie i Aftenposten torsdag, er anklagen om lügenpresse med litt svakere ord.
Kanskje hindrer USAs demografiske sammensetning Trump i å bli president. Men hva gjør de redde hvite hvis de sitter igjen med følelsen av at systemet rottet seg sammen for å stoppe The Great White Hope? Og hva gjør Europa for å hindre en tysk Trump, en fransk, ungarsk, polsk eller nederlandsk katalysator for autoritære strømmer som finnes også her?
Donald Trump elsker store speil. Vi gjør klokt i å se oss i dem.
