Varslere får ofte stor oppmerksomhet. Samtidig viser erfaringene at de også må betale omkostningene.
Den mest kjente varsler i vår tid er Edward Snowden. Den amerikanske datateknikeren ble utplassert i National Securtiy Agency (NSA). Der fikk han innsyn i graderte opplysninger om amerikanernes etterretningsvirksomhet. Denne virksomheten var så omfattende og berørte så mange at Snowden valgte å lekke informasjonen til mediene.
Både The Guardian og The Washington Post publiserte opplysninger som skapte storm over store deler av verden. Overvåkningsprogrammet omfattet ikke bare terrormistenkte, men vanlige borgere og statsoverhoder i mange land. I dag lever Snowden i asyl i Russland og er straffeforfulgt i sitt hjemland.
Også her i landet har varslere måttet tåle alvorlige konsekvenser når de har fortalt om ulovligheter i virksomheten de var knyttet til.
De fleste tilfellene av såkalt varsling skjer likevel internt i selskaper, organisasjoner og offentlige virksomheter. Forskning dokumenterer at mange av disse tilfellene blir håndtert riktig og godt. Kritikkverdige forhold kan rettes opp eller bringes til opphør.
De alvorligste konsekvensene ser man oftest når varslere går offentlig ut med sine opplysninger, gjerne etter først å ha forsøkt å ta opp sin uro internt.
Hos oss er Kari Breirems historie velkjent. Hun fikk sparken fordi hun som direktør i advokatfirmaet BA-HR i 2006 nektet å signere fakturaer som skulle skjule at tidligere statsråd Tore Tønne fikk millionutbetalinger for rådgivningstjenester utført for Kjell Inge Røkke, samtidig som han fikk etterlønn fra staten. Advokatfirmaet fikk senere en bot på 50000 kroner for ulovlig reaksjon mot sin tidligere direktør.
Året før mistet Per Yngve Monsen sin stilling i Siemens etter at han ga mediene opplysninger om at selskapet han arbeidet i, over mange år hadde overfakturert Forsvaret for dataleveranser. Han hadde i lang tid forsøkt å ta dette opp internt i selskapet, uten å nå frem. Han fikk senere én og en halv million kroner i erstatning for ulovlig oppsigelse.
I en rekke andre tilfeller har norske arbeidstakere varslet om ulovligheter, brudd på interne retningslinjer og aksepterte etiske regler. Saker som har nådd offentligheten og skapt stor debatt, har i nesten alle tilfeller ført til oppsigelse, overflyttinger eller utfrysing.
I den siste tiden har Adresseavisen hatt flere oppslag om forhold på Brøset, en av institusjonene i Norge som har ansvaret for behandlingen av pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Også våre oppslag startet med historien til en varsler. En pleier reagerte på tvangsbruk og andre forhold som han mente var i strid med interne retningslinjer og han mente etiske standarder var truet. Varsleren fra Brøset opplevde å få færre vakter, og han så seg til slutt nødt til å skifte arbeidssted.
Varslernes rettslige stilling varierer fra land til land. Etter lang debatt, fikk vi her i landet nye bestemmelser om dette i 2007. Arbeidsmiljøloven beskriver hva man ansvarsfritt kan varsle om og stiller krav til både varsler og arbeidsgiver. Rettsvernet for varslerne er ment som en styrking av den reelle ytringsfriheten.
Arbeidsmiljøloven gir arbeidstakere en rett, og noen ganger en plikt, til å varsle om kritikkverdige forhold. Dette kan være lovbrudd eller korrupsjon, manglende sikkerhet eller brudd på anerkjente retningslinjer eller prinsipper.
Samtidig stilles det krav til fremgangsmåten for varsling. Arbeidstakeren skal være i aktsom god tro, det vil si at man må være overbevist om at kritikken er riktig, og man må ha undersøkt dette så langt som mulig. Normalt kreves det også at man følger interne regler om varslingsmåte, blant annet av hensyn til taushetsbelagte opplysninger, hensynet til personvern og til arbeidsmiljøet.
Loven stiller også opp et vern for varslerne. De kan ikke forfølges med varslingen som begrunnelse, for eksempel gjennom oppsigelse eller andre urimelige endringer i arbeidsforholdet. Arbeidsgiver er pliktig til å etablere kjente rutiner for hvordan varsling skal skje.
Det er ikke og bør ikke være enkelt å få status som varsler. I bunnen ligger alltid lojalitetsplikten og plikten til å verne om sensitive og taushetsbelagte opplysninger.
Også av hensynet til kolleger og arbeidsmiljø er det nødvendig å avgrense varslingsretten til spesielle situasjoner. Varslingsinstituttet er ikke en rett til omkamp om faglig uenighet eller et redskap for personlig misnøye. I de aller fleste tilfeller vil det også være et krav at varslingen skjer internt.
Derfor er det mediesakene som oftest får stor oppmerksomhet. Varsleren opplever noen ganger ikke å bli hørt på arbeidsplassen og mener opplysningene er av offentlig interesse. I slike tilfeller hender det at varslerne blir anonyme eller åpne kilder for mediene.
Varslervernet kan derfor minne om medienes kildevern. Den ansvarlige redaktør kan i spesielle saker, og når det er saklig grunnlag for det, gi kilder anonymitetsvern og selv ta på seg ansvaret for publiseringen. På den måten stiller lovverket opp et vern både for intern og ekstern varsling.
Jeg mener vi over tid har sett mange eksempler på at viktige saker av offentlig interesse blir kjent og får nødvendige konsekvenser fordi enkeltpersoner tar på seg en stor belastning ved å fortelle om det de vet. Derfor er det viktig at det finnes legale måter å varsle på, noen ganger internt, andre ganger også eksternt.
Eksemplene jeg har trukket frem, viser at det åpenbart finnes saker der varsling både kan forsvares og at dette har vært svært viktig for offentligheten. Så hører vi nok ikke like ofte om tilfellene der motivene kan være tvilsomme og grunnlaget svakt for det sterke vernet vi gir varslere.
Derfor tror jeg det er så viktig at arbeidsgivere tar på alvor det lovbestemte kravet om gode rutiner for hvordan varsling kan og bør skje.
Den største utfordringen kan mange ganger se ut til å være det å behandle varsling korrekt, mer enn håndtering av det saklige grunnlaget for selve varslingen. Gjennom mange år i journalistikken har jeg sett eksempler på at dette kan være en nyttig grunnholdning:
Kverulanter har lett for å bli avvist, også når de har rett.
Troverdige personer har lett for å bli hørt, også når de tar feil.