Norsk politisk debatt har neppe vært flatere og mer fordummende enn nå. Det er debattkulturen som er vår mest truede kultur.
Sosiale medier, kommentarfelt-retorikk og kravet til billige poenger er i ferd med å ødelegge for et sunt politisk klima der meninger brytes. Husker du den gang da det faktisk var mulig å lære noe, eller forstå en sak bedre, etter en politisk debatt?
Alt var ikke bedre før, men jeg sitter med en bestemt følelse av at de politiske ordskiftene må ha vært det. Før Facebook og debattfelter i nettavisene, før nettrollene dukket frem fra hulene sine og før de politiske journalistene begynte å telle klikk. Så langt i årets valgkamp ligner de fleste diskusjonene om kommentarfeltene i norske nettaviser.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Listhaugs metode
Det vil bli sagt og skrevet mye om det norske samfunnet, det politiske livet, regjeringen og Stortinget de kommende ukene. Helt frem til valgdagen 11. september kommer politikere, eksperter og aktører fra organisasjons- og næringsliv og representanter fra «folkets røst» til å forsøke å overbevise oss om hvem vi skal stemme på. I store trekk vil debatten spenne rundt:
A: Landet går dukken med dagens regjering.
B: Landet går dukken dersom det blir et skifte.
Stikker man fingeren i jorda, så må selv de langt inne i nettrollenes verden erkjenne at virkeligheten ikke er så enkel. Norske politiske partier er nødt til å vise frem ulikhetene i en valgkamp for å samle velgere bak sine løsninger. Men måten vi diskuterer politikk på i dag, eller kanskje rettere sagt, måten vi snakker forbi hverandre om politikk på, gjør oss fattigere, dummere og mer splittet enn før. Det finnes selvsagt unntak og eksempler på gode debatter som bidrar til å gjøre de politiske retningene tydeligere for folk, men i det store og hele har takten og tonen endret seg i negativ retning.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ingen fest uten Frp
Sosiale medier og kommentarfelt bringer nye stemmer og meninger inn i debatten. Det er bra. Denne demokratiseringen av debatten burde ha ført til mer innsikt, flere aktører, et bredere engasjement og flere nyanser. Men debatten ser altfor ofte ut som at man åpner vinduet sitt på gløtt og roper ut skjellsord og karakteristikker, ikke argumenter for og mot. Det skaper politikerforakt og splittelse.
Vi har hatt heite valgkamper før i dette landet, det er ikke det. Men ved innledningen til årets valgkamp har temperaturen gått opp flere hakk. Det er mer sinne og større forakt for de politiske motstanderne nå enn tidligere. Mens vi tidligere kunne føre politiske debatter der man faktisk forholdt seg til hverandres argumenter, handler det nå mer om å få inn enkle one-liners, treffe ømme punkter og så tvil om hverandres motiv. Det er tydelig at det våre politikere forsøker å lære seg debatt-teknikkene som regjerer i de sosiale mediene.
Valgkampens foreløpige lavmål kom da Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide møttes til NRK-debatt om verdier i forrige uke.
- Hareide og andre politikere sleiker imamer oppetter ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger, sa Listhaug.
Statsråden bruker samme argumentasjonsmetode som vi finner i kommentarfeltene til norske nettaviser og på Facebook. Hun er for mange et politisk forbilde, og med slik oppførsel er hun med på å forflate og fordumme det offentlige ordskiftet. Som en av landets mektigste politikere burde hun tatt det ansvaret mer på alvor. At hun i tillegg nekter å beklage ordbruken, og gjentar til det parodiske på NRK at «det gikk en kule varmt», tyder på at hun ikke vil ta et slikt ansvar.
Sylvi Listhaug er trolig den norske politikeren som har tilpasset sin politiske profil mest til den nye debattformen, men hun er langt fra den eneste som nå forsøker å beherske de nye talerstolene. Da Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum fra Stortingets talerstol i mai «lurte på» om regjeringens statsråder våkner om morgenen og spør seg hva de skal sentralisere i dag, er det et forsøk på å så tvil om motivene til politiske motstandere, fremfor å argumentere mot regjeringens løsninger.
En valgkamp burde hatt som mål å mobilisere velgerne, skape interesse for sakene og sette oss bedre i stand til å avgjøre hvem vi mener bør styre landet. Det er neppe gjort i en håndvending å skape bedre klima for god politisk debatt. Våre fremste politikere burde prøve å stå frem som gode eksempler. Det er nesten fire uker igjen av valgkampen. Får vi se om noen av dem tar seg sammen?