Det må slik være plass både til trønderrock og til alternative uttrykksformer.
Nylig bodde vi en natt på Rock City-hotellet i Namsos. Som mange vil vite, er det et slags temahotell. Bilder, sitater og artefakter fra artister med bakgrunn fra Namsos dominerer både fellesområder og rommene. DDE våket over oss fra veggen mens vi sov, sist vi var der var det Terje Tysland som hadde den jobben. Vi hadde vel klart oss uten, men for all del: man vet hva man går til og vi hadde et utmerket opphold.
Slike temahotell blir stadig mer vanlige. I Liverpool, en by jeg etter hvert kjenner ganske godt, er det for eksempel dukket opp et hotell som har Liverpool FCs legendariske manager Bill Shankly som gjennomgangsfigur. Slik blir Shankly en merkevare som kan skape merverdi fordi så mange identifiserer seg med ham og klubben. Det spesielle i Namsos er at det knapt finnes andre overnattingsalternativer i byen. Man vil neppe finne Manchester United-fans på Liverpool-hotellet. I Namsos har man ikke noe valg: Nå er du i trønderrockens hjemby, og det skal merkes!
Jeg tror det er viktig å forstå Nina Westers kritikk av trønderrockens dominans i dette lyset. Forutsigbart nok blir det tolket som en «finkulturell» kritikk av «folkelige» artister, men selv om denne motsetningen fortsatt gir næring til mang en kulturdebatt, er det bare delvis treffende her. Få vil benekte at Åge, Tysland og DDE er viktige symboler på (nord) trøndersk identitet, eller at de har laget ting som vil bli stående. Spørsmålet er hvor enerådende de bør være. Wester uttaler seg ikke særlig diplomatisk, men jeg skal likevel peke på to sammenvevde spørsmål som kan bidra til å klargjøre den posisjonen hun representerer.
Akkurat som det finnes folk i Liverpool som ikke identifiserer seg med Bill Shankly, finnes det mange nordtrøndere som ikke identifiserer seg med DDE. Identitet er viktig, men kan også bli en tvangstrøye, eller kulturen kan stivne og bli en karikatur av seg selv. Det er mange måter å være trønder på. Man kan gå i skinnvest og høre på DDE, eller man kan gå på Pstereo-festivalen, arbeide for et litteraturhus i Trondheim eller i prinsippet til og med holde med Ranheim i stedet for Rosenborg. Det er ikke sikkert verken Trøndelag eller Namsos er tjent med at trønderrocken automatisk kleber ved alt og alle fra landsdelen.
Siden enkelte i debatten har trukket fram Åge og Rosenborg som selvsagte og uunnværlige symboler på trøndersk identitet, kan det være fristende å minne om da Rosenborgs supporterklubb Kjernen ble etablert. Tidligere hadde byen hatt et supportermiljø som aktivt bygget opp under trøndermytene om mokasiner, karsk og skinnvest. Kjernen tok aktivt og bevisst avstand fra dette. De tok ikke avstand fra Trøndelag, tvert imot, men de distanserte seg fra mytene om seg selv. De ønsket snarere å uttrykke en urban, selvsikker og moderne stolthet over Trondheim og Trøndelag. Denne identiteten stenger ikke verken for Åge eller DDE, men den holder avstand til selvforsterkende parodier på trønderrocken og dens publikum.
Den andre og beslektede dimensjonen i denne diskusjonen henger kanskje mer sammen med det klassiske og ikke alltid like godt forståtte skillet mellom elitekultur og populærkultur. For noen år siden var jeg med på å studere folkelige oppfatninger av Storåsfestivalen (den gang den kanskje mest trendy og omtalte av alle norske rockefestivaler) og Sommerfestivalen i Selbu. Én ting som slo oss, var hvordan tilhengerne av de ulike festivalene gjorde veldig forskjellige vurderinger med hensyn til å bruke konsertopplevelser til å gjøre nye erfaringer.
Det som kjennetegnet tilhengerne av Sommerfestivalen, var ønsket om å bruke musikken som ramme for festlig samvær og ikke minst å synge med på sanger og artister de ofte hadde godt kjennskap til fra før. Storås-publikummet var mer orientert mot musikkfestivalen som muligheten til å oppleve noe nytt, som ga nye erfaringer. I kulturdebatten gjenkjenner vi denne distinksjonen i spørsmålet om hvorvidt kunsten skal være umiddelbart gjenkjennbar og derigjennom bekrefte publikums forestillinger om verden, eller om den skal rokke ved tilvante forestillinger og utfordre dem.
Westers kritikk handler om disse sammenvevde dimensjonene: Hvis kulturen domineres av uttrykk som befester en (ofte karikert) identitet, bidrar den ikke til å stake ut alternative kilder til identitet. Det spørs om ikke det gjør både kulturen og oss selv fattigere.
Nå er trøndersk musikk- og teaterkultur et godt stykke unna en slik situasjon. Trønderrocken kommer nok på mange måter i et ufortjent stereotypt lys i kjølvannet av en slik kritikk, og innfallsvinkelen gir også et urettferdig bilde av kulturtilbudet i regionen. Men som generelt fenomen går mye av kulturdebatten langs disse linjene: Kulturen befester identiteter, men åpner også for variasjon og mangfold. Den kan være gjenkjennelig, men den kan også utfordre og underminere allmenne forestillinger. Det må slik være plass både til trønderrock og til alternative uttrykksformer, og det var vel ikke stort mer enn det som var utgangspunktet for debatten.