Behovet for vedlikehold av infrastrukturen drukner ofte i festtaler om nyinvesteringer. Vi trenger politikere som også tør å ta de mindre glamorøse valgene.
Forfallet på riks- og fylkesvegnettet er estimert til 76-122 milliarder kroner i følge Statens vegvesen. Skal etterslepet innhentes i løpet av de neste ti årene vil det være behov for en betydelig økt satsing på vedlikeholdsarbeid. Det avhenger av at vi har en regjering som tør å prioritere. Det ligger imidlertid i politikkens natur at det er mer attraktivt å satse på nybygging fremfor vedlikehold. Store nyinvesteringer gir mye oppmerksomhet. I første omgang når politikerne får gjennomslag i Stortinget og midlene bevilges. Deretter, ved ferdigstillelsen av en ny vegstrekning, er det duket for snorklipping og åpningstaler behørig dekket av media.
For vegvedlikehold er situasjonen dessverre en helt annen. Det er lite pomp og prakt over økte bevilgninger til grøfterensk. Journalistene strømmer ikke til for å dekke oppjustering av vegfundament. Oppgraderinger av tunneler får lite spalteplass, med unntak av de ulykksalige gangene det inntreffer ulykker. Vedlikehold er også heftet med en annen politisk utfordring, nemlig det at politikere må bevilge midler til vedlikehold av anlegg de selv ikke avgjorde at skulle bygges. Enda verre; kanskje skulle de aller helst sett at prosjektet ikke ble gjennomført i det hele tatt. Resultatet er at vegvedlikehold er blitt en salderingspost på de offentlige budsjettene.
Forvaltningsreformen er kanskje det beste eksemplet på neglisjering av vedlikeholdsbehovet. Reformen innebar at fylkeskommunene med virkning 1. januar 2010 overtok 17.000 km tidligere riksveg. Fylkene stilte som krav at staten skulle kompensere for etterslepet. I 2004 ble forfallet på fylkesvegene, og det øvrige riksvegnettet som fylkeskommunene senere overtok, estimert til 18,3 mrd. kroner. Det tok hele tre år fra reformen trådte i kraft til oppdaterte beregninger kom på bordet. Da hadde tallet vokst til 45-75 mrd. kroner.
Reformen er feilslått på dette området. Det har ikke stått på lokalt initiativ, men det har ikke blitt fulgt opp med nødvendig bevilgninger. Man får lett inntrykk av at hele reformen ble glemt av sentrale beslutningstakere straks etter gjennomføring. Det eksisterer eksempelvis ingen samlet offentlig tilgjengelig statistikk som viser hvor mange kilometer fylkesveg som har blitt bygd siden 2010.
Det synes å være en motvilje mot å forplikte seg når det gjelder vedlikehold. Arbeidet med tunnelsikkerhetsforskriften fremstår som et eksempel på nettopp det. Forskriften ble innført i 2007, og medfører at tunneler på riksvegene innen 1. april 2019 skal oppfylle sikkerhetskravene i EUs tunneldirektiv. I 2010 foreslo Vegdirektoratet at forskriften også skulle gjøres gjeldende for tunneler på fylkesvegnettet, hvor behovet er estimert til 12-19 mrd. kroner. Forslaget ble sendt på høring. Tre år etter ligger det fortsatt hos Samferdselsdepartementet.
Det er fristende å trekke den slutning at noen i departementet har latt seg skremme av hva det vil koste å oppfylle forskriften. Med målsettinger følger også krav om å innfri, og det kan synes som departementet i dette tilfellet har sett det som mer hensiktsmessig å opprettholde det økonomiske handlingsrommet enn å forplikte seg til kostbare oppgraderingstiltak.
Det er dyrt å være fattig, sier et munnhell, og de samme prinsippene gjelder for vegsektoren. Entreprenører med driftsansvar opplever at forfallet gjør driften av vegnettet mer krevende, noe som igjen gir økte kostnader. En konsekvens av forfallet er at vegdriften vil ta en stadig større del av de offentlige budsjettene, og etterslepet vil øke ytterligere. I tillegg kommer andre samfunnsutgifter i form av flere trafikkulykker og ekstra transportkostnader påført næringslivet.
Hva er løsningen? En kommer ikke utenom at bevilgningene må opp. Skal dette skje vil det være nødvendig å binde politikerne til masten i større grad enn i dag, ved at det oppstilles tidsfrister for når veksten i forfallet skal stanses. I neste omgang må det komme frister for når forfallet skal være innhentet. Videre bør det legges til rette for at offentligheten kan kikke vegmyndighetene i kortene ved at det årlig offentliggjøres statistikk over etterslepstall for riks- og fylkesvegnettet.
Samtidig bør Vegdirektoratet og entreprenørsiden se om det er mulig å jobbe smartere på dette området. Hvert år utlyses det flerårige driftskontrakter for vegnettet. Ved å inkludere mer etterslepsarbeid i disse kontraktene kan driftskontraktene bli mer attraktive, da det øker arbeidsomfanget i sommerhalvåret. Det positive med vedlikeholdstiltakene er at det ikke vil være behov for omfattende planprosesser for å komme i gang med oppgraderingen, da dette arbeidet vil være fordelt i mindre prosjekter landet rundt.
I tillegg til å gi betydelige utfordringer for trafikkavviklingen i dag, er manglende fokus på vedlikehold også bekymringsverdig med tanke på de store utbyggingsprosjektene som skal gjennomføres de kommende årene, og vedlikeholdsbehovet disse medfører. Vår oppfordring til de nyvalgte stortingsrepresentantene fra Midt-Norge er: Glem ikke vedlikehold! Vi trenger politikere som prioriterer ut fra et langsiktig perspektiv.