Det eneste riktige er å sikre de få krigsseilerne som ennå lever, at de siste leveårene blir gode.
Saken om krigsseileren Oscar Anderson (102), som ikke har råd til sykehjemsplass i Storbritannia, skapte sterke reaksjoner. Fordi han er britisk statsborger, vil ikke den norske staten hjelpe ham økonomisk utover krigspensjon. Nå tvinger et stortingsflertall regjeringen til å snu. Det er bra. Norske sjøfolk ble beordret ut for å tjene fedrelandet. Det minste vi kan gjøre for de få gjenlevende, er å sørge for at de får en verdig alderdom.
Det var i fjor høst at NRK laget en reportasje om Anderson som fikk store økonomiske problemer da han havnet på sykehjem i England. Etter krigen ble han britisk statsborger, men i England koster sykehjemsplassen 100 000 kroner i måneden. Støtteordningene til sykehjemsplass er innrettet annerledes enn i Norge. Reportasjen skapte stort engasjement her hjemme, og det ble samlet inn over én million kroner for å hjelpe 102-åringen, som opprinnelig er fra Tjøme i Vestfold. Flere mente det var skammelig at regjeringen ikke reagerte. Anderson er en av mange krigsseilere som bosatte seg i utlandet etter andre verdenskrig. Innsatsen sjøfolkene gjorde under krigen er sett på som avgjørende for de alliertes seier over den tyske krigsmakta. Om bord på norske handelsskip, sørget de for frakt av blant annet krigsmateriell og varer.
Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) har sagt til NRK at regjeringen ikke vil bidra med noe ekstra utover krigspensjonen og små støtteordninger. Pensjonen er nesten en halv million kroner før skatt, og Brenna mener ordningen er god. Nå tvinger et stortingsflertall regjeringen til å snu. Samtlige opposisjonspartier vil stemme på et forslag fra Frp om å sikre gjenlevende, uansett hvor de bor i verden, en god alderdom. Selv om det kanskje ikke er prinsipielt riktig å betale for andre lands statsborgere, er ikke hjelpen en stor omveltning i velferdssystemet. Den norske staten påla sivile sjøfolk å stå i en væpnet konflikt. De levde under et umenneskelig press. Svært mange ble drept eller sterkt traumatisert. Det skulle gå mange år før norske myndigheter ga dem anerkjennelse for innsatsen. Det eneste riktige er å sikre de få som ennå lever, at de siste leveårene blir gode. Og det må skje raskt.