Sent på 60-tallet minnes jeg godt hvordan mormor satt i skjul bak begoniaen ved loftsvinduet med kikkerten i hånda. Hun beskuet sine barnebarn som lekte i hagen, og hun fulgte med bilene som kom til bygda med ferja. En vanskelig trapp gjorde at hennes verden begrenset seg til loftet, men med tantes hjelp fikk hun daglig kontakt og omsorg. På søndager var det gudstjeneste på fjernsynet. Penkjolen kom på, for siden hun kunne se alle der inne i fjernsynet, måtte det bety at de også kunne se henne.
– Vi må gjøre seniorlivet til en fest
Mye har forandret seg siden den gang. Utover 70-tallet ble omsorgen i stadig større grad tatt hånd om av den sosialdemokratiske modellen. Omsorgspersonene, som i all hovedsak var kvinner, følte seg nå friere til å ta utdanning og å gå ut i yrkeslivet. Nå endrer samfunnet seg nok en gang. De eldre lever stadig lengre, og de blir stadig flere. Den sosialdemokratiske modellen settes på prøve.
Eldrebølgen er et komplekst problem som påvirker alle samfunnslag, og som krever mange små justeringer for å løses. Mormor hadde det nok ikke fælt der hun satt oppe på loftet, men denne løsningen krevde en innsats av den nære familien som man ikke kan kreve av enkeltindivider uten at det har konsekvenser for samfunnet forøvrig. Studier viser at familiemedlemmer som er pårørende og som utfører tungt omsorgsarbeid, ofte utvikler somatiske og psykiske lidelser som trenger behandling. Dette er altså et selvforsterkende problem.
Jeg tar Kjerkol på ordet. Her er min plan for alderdommen
Også i dag utføres omsorgen som oftest av kvinner, spesielt innen flerkulturelle miljøer. Hvis denne trenden fortsetter inn i framtiden, hvor behovet for eldreomsorg stadig øker, vil kjønnslikestillingen vi har kjempet for de siste hundre årene oppleve et tilbakeskritt. Her har kommunen et handlingsrom som må benyttes. For eksempel bør retten til fri fra arbeidsgiver ved omsorgsarbeid, på linje med loven om fri ved sykt barn, fordeles mellom kjønnene.
Mange helse- og livsstilsproblemer som rammer eldre, kan forebygges. Storsamfunnet har et ansvar for å legge til rette for at innbyggerne kan opprettholde en god helse og en meningsfull livsstil. Slik behandler man årsakene, og ikke bare symptomene. Utover å være verdifull for enkeltindivider vil dette lette det samlede trykket på helsetjenestene.
Gift i 60 år - nå bor de på samme sykehjem: - Godt å holde sammen også her
En alderdom å glede seg til har i høyeste grad betydning for hvordan vi bor. Kunnskapen om hvordan nåværende bolig kan møte framtidige behov, bør være en tjeneste kommunen bidrar med for unge eldre. Et tilbud om gode offentlige løsninger, vil også gjøre valgene enklere for enslige, minstepensjonister og flerkulturelle. Det er en sårbar gruppe som ønsker ordninger, som tilrettelegger for gode boforhold. Ulike bofellesskap og deleløsninger for utleie, er boløsninger som det etterspørres stadig mer av.
Det er eksempler å ta av for inspirasjon, «Helgetun», 15 minutter fra Bergen sentrum, har kvaliteter vi ønsker mer av. Ved Helgetun tar beboerne vare på hverandre, deltar på aktiviteter av eget ønske. Assisterer ved den lokale barnehagen, arbeider på gården med dyrene. Felles for den type boløsning er at det vil gi hjemmetjenesten bedre arbeidsvilkår, spreke eldre kan opptre som støttekontakter gi omsorg, sosialt nærvær, og ikke minst være der i en sorgprosess.
Eldre kan bidra på mange områder og stå lengre i sitt arbeidsaktive liv. Eldre motiveres av like muligheter til kompetanseheving, og interessante arbeidsoppgaver. Det å oppleve livet som meningsfylt, styrker evnen til å tåle motstand og belastning, noe helsevesenet vil applaudere.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe