Psykiaterne i Den rettsmedisinske kommisjon har sikkert en diagnose for folk som politianmelder sin egen mobilsamtale.
Kommisjonens leder, lege og NTNU-professor Tarjei Rygnestad, rømte i går ut gjennom tingrettens dører. Det var kanskje like greit, etter en vitneforklaring som fikk selv rettens administrator til å riste på hodet. Det som skulle ha vært en oppklarende runde om hvordan sakkyndigrapporter kvalitetssikres, ble mer villedning enn veiledning. Det ble en demonstrasjon på et system i krise.
Terrorsaken har skapt ny ubalanse i forholdet mellom medisin og juss. Kommisjonen som juristene – og mange med dem – anser som en sensor for rettsmedisinske sakkyndigrapporter, står i fare for å tape enhver troverdighet. Kanskje kan leder av psykiatrisk gruppe, Karl Heinrik Melle, overlege ved Brøset, rydde opp i rotet når han stiller i vitneboksen i dag. Men det ser ikke bra ut, når kommisjonens leder knapt makter å klargjøre begrepsbruken, og bruker mye av sin tilmålte tid til å snakke om sin mobil, en politianmeldelse og mulig avlytting.
Det er retten tilnærmet uvedkommende i forhold til terrorsaken om et møte i kommisjonen ble avlyttet eller ikke. For et statlig organ som kommisjonen er, med de forskrifter som gjelder, er det selvsagt uhørt om noen lytter eller lekker. Men for hovedspørsmålet i terrorsaken er det uvesentlig. For det handler ensidig om terroristen er strafferettslig tilregnelig eller ikke. To diagnoser står mot hverandre. Den første som sier psykotisk og paranoid schizofren ble i går knust av ytterlige to eksperter, den siste var den ellevte i rekken.
Kommisjonsleder Rygnestad kunne i går fortelle at han i praksis har politianmeldt sin egen mobiltelefon. Det var en inngående samtale fra NRKs sentralbord, i starten av møtet der den første sakkyndigrapporten ble heftig diskutert. NRK har bekreftet at de lyttet i nesten en time, siden noen hadde svart i andre enden. De fleste vil nok mene at det er moralsk forkastelig å lytte, men kriminelt kan det umulig være. Dessuten er det ikke uvesentlig å få avklart at kommisjonen var uenig om diagnosen som gjør terroristen til pasient. Diskusjonen de hadde fremholdt Rygnestad som et rollespill i retten i går.
Det er lite betryggende når de som skal bidra til tiltaltes rettssikkerhet, knapt kan redegjøre for egen begrepsbruk i forholde mellom straff eller behandling. De har et karaktersystem, men for retten synes det fortsatt noe uklart om de godkjenner eller forkaster diagnosene. Og enda verre blir det når de mener noe midt imellom, altså tar til etterretning, har bemerkninger eller påpeker mangler, noe som trolig betyr det samme. Bedre blir det ikke når de ber om en tilleggserklæring, og det er uklart om det er tillegget de tar til etterretning eller hele rapporten som følge av tillegget.
En rettsmedisinsk kommisjon som er kronisk opptatt av å forsvare seg i møte med oppdragsgiveren, retten, har et alvorlig problem.
Tvilen kommer aldri kommisjonen til gode.
