Det gode rettsprinsipp om at sinnsyke ikke skal straffes, bygger på at de ikke vet hva de har gjort. Breivik har planlagt, gjennomført og redegjort i ettertid ned til minste detalj.
OSLO: Konklusjonen fra de sakkyndige om at Anders Behring Breivik er utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, har overrasket og provosert mange. Diagnosen han har fått er svært alvorlig og heter på fagspråket paranoid schizofreni. Breivik skal ifølge de erfarne psykiaterne har vært psykotisk i god til før terrorhandlingen og mens han utførte handlingene 22. juli. Ekspertene mener i tillegg å ha fått bekreftet sykdomsbildet under de mange samtalene med terroristen.
De to sakkyndige er enig om konklusjonen og premissene, og rapporten på 243 sider gir inntrykk av et solid arbeid. I premissene blir det gjort rede for Breiviks store vrangforestillinger og bisarre selvbilde, som skal ha styrt alle hans handlinger. Ut fra det som hittil er kjent, er det ingen tvil om denne beskrivelsen. Men grensen mellom det antatt tilregnelige og det utilregnelige, som er så avgjørende for straffeansvaret, kan neppe kalles eksakt vitenskap. Dempes sykdomsbildet noen hakk, må Breivik stå til ansvar.
Det paradoksale er at Breivik selv aldri har ønsket å bli sykeliggjort, noe som kanskje kan føre til at det blir terroristen som utløser en ny sakkyndigrapport. Men nå skal først den rettsmedisinske kommisjonen kvalitetssikre den sakkyndige rapporten. Fremtredende fagfolk stilte seg i går kveld meget kritisk til konklusjonen som er trukket.
Det er nærmest rutine at påtalemakten legger den sakkyndige rapporten til grunn for tiltalen. Derfor er det meget avgjørende hva psykiaterne mener å kunne fastslå. Denne rapporten blir fremholdt som tindrende klar, noe som i praksis kan føre til at Breivik blir dømt til behandling etter terroren som kostet 77 mennesker livet. Dersom behandlingen virker og Breivik blir frisk, kan han i teorien være en fri mann om tre år. I praksis vil det nok aldri skje, men det illustrerer forskjellen på straff og behandling.
Rapporten fra de sakkyndige setter forholdet mellom psykiatri og justis på den største prøve. Dersom Breivik er så syk som konklusjonen tilsier, reiser det spørsmål om han fortsatt kan holdes fengslet under et strengt regime i lys av menneskerettighetene. Er han paranoid schizofren bør vel legene anbefale behandling omgående?
Diagnosen som nå foreligger betyr at verken fengsel eller forvaring kan idømmes. Bare tvungen behandling i psykiatrisk institusjon gjenstår. Vel 100 mennesker sitter på tilsvarende dom her i landet. Det er strenge forhold, men det er rent strafferettslig ikke straff.
Ganske avgjørende for om samfunnet vil akseptere Breivik innenfor et slikt regime, er tilliten til psykiatrien kontra fengselsvesenet. Sannsynligheten for at folk flest anser fengsel som en mer naturlig og betryggende plassering av en massemorder, er stor. De sakkyndige har derfor utfordret rettsfølelsen i det norsk folk.
Knaggen påtalemakten har for å sikre Breivik innenfor helsevesenet, er faren for gjentakelse og dermed samfunnsvernet. Det er et svakt verktøy, selv om det i praksis stort sett har fungert. Overbevisende og betryggende er det neppe.
For Breivik blir nok forskjellen mellom straff og behandling ikke stor. Men for samfunnet er det litt av en utfordring å gjøre terroristen til pasient, ikke livstidsfange. For bildet er en målrettet drapsmann, velkalkulert i alle sine gjerninger de siste årene, iskald i planleggingen og ikke minst i gjennomføringen, med et eget manifest på 1500 sider, publisert rett før bomben smalt, og før en vellykket flukt fra det første åstedet til det andre.
Breivik visst hva han gjorde. Det var en gal manns verk – men diagnosen får, og fortjener, debatt.