En finanskrise setter oss på større prøver enn gode tider. Nå gjelder det å investere klokt.
Tidligere i uken møtte jeg styret i Arena Trøndelag. Her har offentlig forvaltning, arbeidslivets organisasjoner og privat næringsliv gått sammen for å løfte frem og peke på oppgaver som er særlig viktige for Trøndelag akkurat nå.
Mye ble nevnt: Kraftkrisen. Håpløse veier. Behov for nye næringsarealer. Satsing på miljøteknologi. Saker som åpenbart hadde sterke talspersoner rundt bordet.
I ettertid har jeg tenkt mest på dette litt forsiktige innspillet: Kanskje er det riktigste vi kan gjøre i en finanskrisetid, å støtte særskilt opp om de unge som er på vei fra skole og inn i arbeidslivet?
Trondheim kalles nå ungdomsbyen. Ingen andre større byer i Norge har så stor vekst i antall innbyggere mellom 20 og 29 år. Veksten er på 21 prosent fra 2003 og frem til i dag. En forklaring er Trondheims popularitet som studentby. 20000 studerer ved NTNU, halvparten tar teknisk/naturvitenskaplige fag. I tillegg kommer 12000 studenter ved høgskolene i Nord- og Sør-Trøndelag. Dette gjør hver femte trondhjemmer til student.
Men for å være ungdomsby er det ikke nok å være mange. Da må man først og fremst være best. Kunne møte de unges viktigste behov: Bolig, utdanning, fritid og jobb.
Akkurat nå er det særlig viktig med gode overganger fra utdanning til jobb. I krisetid skjærer mange arbeidsplasser ned på arbeidsstokken. De første som må ut, er gjerne vikarene, lærlingene og de med kort praksis. Slik var det i alle fall forrige gang vi hadde arbeidsledighet av betydning her i landet. Forskningen etterpå viste oss at unge som fikk en dårlig start, ofte fikk en vanskelig fortsettelse i arbeidslivet. Vi har sett tall som viser at mange unge dropper ut av videregående skole og avslutter høyere utdanning. Så lenge det har vært mulig å gå rett inn i gode jobber, få brukbar lønn, egen bil og gjerne leilighet, ja, da har få brydd seg. Hva skjer nå når jobbene forsvinner?
Mange har en gedigen utfordring om vi i etterkant skal kunne si: Vi håndterte finanskrisen fremtidsrettet og investerte riktig til rett tid.
Den første utfordringen går til skoler og universitet. De må ta et helt annet ansvar for at ungdom ikke faller fra, men fullfører utdanningene de og samfunnet har bruk for. Kanskje må vi gjøre mer enn å legge til rette og stimulere? Jeg vet ikke om vi kan være sikre på at reformene de siste årene bare har vært vellykket. Hvis høye teoretiske krav til alle resulterer i at mange ikke får noen utdanning, må vi kanskje tenke nytt.
Likeså er det grunn til å spørre om utdanningsdelen av samfunnet er aktivt forberedt på å ta inn igjen ungdom som ikke fullførte eller som nå ser nødvendigheten av høyere utdanning for igjen å kunne konkurrere om jobbene de ønsker.
Den andre utfordringen går til arbeidsgiverne. Allerede nå foreligger forskning som viser at bedrifter og bransjer som møter problemer, ofte er raske med å sende de yngste arbeidstakerne ut og kutte lærlingplassene. Husker man tilbake, skjedde det også sist næringslivet arbeidet i motbakke. Innenfor mange bransjer førte det etter få år til skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft da oppdragene kom tilbake. Gjør man samme feil om igjen?
Den tredje utfordringen går til fagforeningene. Ansiennitetsprinsippet er hellig. Det sterkeste vernet gjelder dem som har sikret seg best, enten det er lønn, AFP-ordninger eller pensjonsavtaler.
Dermed er det de senest ansatte som har det svakeste vernet når bemanningen må reduseres. Det kunne ha vært annerledes. Om de med riktig og fremtidsrettet kompetanse stod sterkest, da ga man kanskje både unge og eldre et riktigere signal?
I alle fall er det verdt å tenke over at det nettopp er dagens ikke alt for store ungdomskull som skal betale de fremforhandlede rettighetene vi godt voksne har sikret oss.
Den fjerde utfordringen går til Nav. Reformen har fått gjennomgå. Kanskje med rette, men det er neppe uopprettelig. Om en omfattende, komplisert og ambisiøs sammenslåing av ulike etater knirker litt i starten, kan vi kanskje leve med det. Men da må det nye gigantapparatet som forvalter en tredjepart av statsbudsjettet, kjenne sin besøkelsestid nå. Jeg vil særlig følge med evnen til å løse unges behov for veiledning og støtte i tiden som kommer. Pengene fins. Nå står det på evne og vilje.
Den femte utfordringen går til ungdommen. Den er et velment spark bak til mange av dem. Jeg har opplevd at svært mange unge har et bilde av yrkeslivet som ligger et godt stykke fra virkeligheten. Det har ikke vært lett for alle å se at utdanning kommer før jobb. Heller ikke ser alle like godt at innsats kommer før belønning. Jeg tenker av og til på praktikanten som mente det var rimelig å kunne avslutte dagen litt tidlig siden han endelig hadde klart å komme på jobb til rett tid.
En del av virkeligheten er at mange unge arbeidssøkende ikke bare kan stille krav om tilrettelegging av arbeidsplassen. De må skape den selv. Det krever kunnskap, fantasi, samarbeidsevne og utholdenhet. God grunn til å stå tidlig opp om morgenen!
Så sitter vi alle i glasshus. Jeg ser at jeg må bruke helga til å tenke over hvordan vi i Adresseavisen skal gjøre ungdommenes saker og tema tydeligere i vår virksomhet og i våre kanaler.