Jonas goes Istanbul.
Den støvete landeveien fra den bulgarske svartehavskysten til selve ‘byen’(Istanbul) preges av endelose åkrer med solsikker I full blomst. Rytmen var den en øst-europeiske rutebuss skaper i samspill med de mange hullene i veibanen konkurrerer med de sydende rytmer som strummer ut fra menneskets beste venn iPoden.
Mens Åge synger om "Bjorn Eidsvåg kom ramlanes inn" skimtes Istanbuls mange minoreer, eller bønnetårn, mot horisonten og utallige tyrkiske flagg blafrer i skumringsvinden. Miklagard som den ble kalt av vikingene markerer I dag skillet mellom Europa og Asia. Fra en sliten ferje ser man solen gå ned over Bosporusstredet, måkene flyr lavt over vannet mens unge tyrkere og trøndere oppdager nytteverdien i oppblåste adjektiver. Det er fredfullt og vakkert i oasen midt i byen som offisielt teller 12-13 millioner sjeler.
Tyrkerne er høflige, hjelpsomme og tydelig bevisst den monumentale kulturarven de bærer på. I bydelen Sultanahmed kjoper du en kebab til fire-fem kroner, men før maten rekker dette ut av munnen blir du slått i bakken av Hagia Sophia og den blå moskeen. Storslåtte byggverk tett omslynget av grønne hager, fontener og turister fra hele verden. Hagia Sophias historie går tilbake til 600 tallet hvor den ble bygd som kirke, århundrer senere ble den ombygd slik at den i dag fungerer som moske for det muslimske Istanbul. Få konkurrerer med Peterskirken i Roma eller La Sagrada Familia i Barcelona, men Hagia Sophias prakt fordrer at både unge og gamle trekker mot Tyrkias hovedstad.
Smeltedigel er et hyppig brukt begrep om flerkulturelle storbyer verden over. For Istanbul teller dette dobbelt da kvikksølvet slettes ikke vil holde seg inne i termometeret sommerstid. På vikingtokt øst i Europa kan man dog ikke frykte hverken varme eller fordoyelsessystemer i opposisjon. Oppleves må mat og kultur, koste hva det koste vil.
Lokalbefolkningen er naturligvis her, som ellers, opptatt av det vakre spillet. Man skulle nesten sendt noen snøroser nordover til gutan etter en engasjert Fenerbache supporter byr på matrabatt som folge av Tromsøs innsats mot Galatasaray. Undervurder aldri følelsene i local fotballrivalisering er mitt råd! Servitoren kjenner også godt til troillongan og hvordan John Kåre(Carew) kunne forlate like hengivne Besiktas supportere for baguetter og rodvin i Lyon er således et lite mysterium.
Gjetord gikk på forhånd om hvilket fantastisk kaos som ventet modige reisende i den verdensberomte Grand Bazar. 4000 butikker under tak i førti varmegrader kunne kanskje fått Pia Haraldsen på avvenning. Et lystig lag på en av byens takterrasser kvelden før svekker motstandskraften ytterligere og jeg var således klar til rundluring av blodtorstige selgere. Så feil tar man altså om man følger forhåndsrapportene, Grand Bazar er en symfoni av opplevelser og rariteter – fra de mye omtalte Posh-Spice buksene til vikinghjelmer til sekstanter og til lommekniver med EU motiv. Selv en stille dag i skyggen, slått ut av utagerende livsforsel kan ikke legge lokk på inntrykken. Miklagard er et fyrverkeri som er verdt et vikingtokt må snarere enn seinere.
