Jeg husker ikke hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Men jeg vet hvor jeg var da Rosenborg satte ballen utenfor åpent mål.
Og viktigere - jeg vet hvor jeg skal være når RBK spiller i 2012: På Lerkendal eller i tv-stolen hjemme når de spiller bortekamper.
Hvorfor?
Fordi jeg er i ferd med å få troen tilbake. Troen på at Troillongan kan vinne fotballkamper igjen.
Da jeg var liten gutt, handlet søndagene i sommerhalvåret om Rosenborg. Sammen med farfar og far dro jeg til Lerkendal full av forventning om pølse med sennep og ketchup, brus, Småbispan med trommeslagere av en annen verden – for ikke å glemme drillpikene – og oppvarmingen før kampstart. I tillegg til selve matchen.
Sverre Fornæs, Eldar Hansen, Paul Fornes, Olav Wang, Birger Thingstad, Kjell Hvidsand, Kåre Rønnes, Nils Arne Eggen... Det gikk et sus igjennom gutteflokken som sto utenfor garderoben til hjemmelaget da døra gikk opp og lukten av varmesalve nådde oss samtidig som spillerne kom ut for å varme opp. Alle hadde de en hilsen til oss. Røsket noen av oss i håret til og med. For en lykke!
Siden ble det Ivers og Harald Sunde, Jan Christiansen, Bjørn Rime, Knut Jenssen, Geir Karlsen, Erling Næss og Erling Meirik, og da var gutta i flokken, og bestefedrene og fedrene våre blitt eldre. Men like ivrige etter å se kampene som utspilte seg på Lerkendals brungrønne matte.
- Ååååhhhhh, nei, nei, ropte vi i kor når Harald Sunde ble feid overende og dommeren vinket mot RBK-benken og Ingard Lereim på sitt karakteristiske vis spurtet inn på banen med legekofferten i høyrehånda. På vei tilbake til benken brukte doktoren litt lengre tid, slik at midtbaneeleganten fikk en sårt tiltrengt pause, før han fortsatte dribleseriene og slo den avgjørende pasningen til Ivers.
Ivers, ja, denne gudbenådede spiss. Dette fyrtårn av en angrepsspiller. For en type, for en koloss! Du kan si hva du vil om Litj-Ivers, men det er Svær-Ivers som gjelder. Hvorfor har ingen reist en bauta av ham utenfor Lerkendal? Hører du, Koteng!
Så ble det Sverre Brandhaug, Harald Martin Brattbakk, Ola By Rise og alle disse andre som tok oss med på en ferd langt, langt bort fra Lerkendal, under maestro Nils Arnes vidunderlige ledelse. For et eventyr det var, selv for oss som ikke lenger var smågutter. I tv-stolen hjemme satt jeg sammen med egne barn, og ropte og hoiet like intenst som jeg hadde gjort en gang for evigheter siden sammen med farfar og far på Lerkendal.
4. desember 1996 gikk jeg fullstendig av skaftet. Det var den dagen da Brattbakk og Vegard Heggem sørget for mirakelet i San Siro, da RBK, gutan i hvitt og svart fra Rosenborg og Lerkendal i Trondheim i fotballpotetnasjonen Norge knocket selveste Milan ut av mesternes liga i Europa. Under ledelse av Nils Arne Eggen.
Et drøyt år etter, 27. november 1997, var det Real Madrid sin tur. Og det på Lerkendal. Sannelig var det ikke Brattbakk igjen, og Roar Strand, som sørget for målene. I hjemmelagets mål sto Jørn Jamtfall som om han var i slekt med Gordon Banks.
To år etter San Siro var siktet rettet mot Borussia Dortmund, da RBK inviterte til nok en hjemmekamp i regi av Champions League. Jan Derek Sørensen skrev seg inn i historien med to mål denne kvelden, der Fredrik Winsnes satte inn det siste av Troillongans tre – mot tyskernes null mål. RBK stilte med følgende mannskap i kampen som mange RBK-kjennere holder som lagets beste ever: Jamtfall, Strand, Bragstad, Hoftun, Bergdølmo, Winsnes, Skammelsrud, Berg, Sørensen, Carew og Mini.
La meg avslutte tilbakeblikket med nok en herlig seier jeg bivånet fra tv-stolen: Da Litj-Ivers dunket inn to mot Valencia, som ikke klarte å kvittere med ett engang, den 6. november for drøye fem år siden.
For resten er historie. En sørgelig historie.
Turene til Lerkendal har blitt færre etter at Nils Arne forsvant. Da han slapp innpå en stakket stund i 2009, var jeg også tilbake. Da RBK-ledelsen sa at de ikke trengte hans hjelp mer, forsvant jeg også. For med Eggens exit bleknet det Rosenborg jeg ble så glad i da jeg sto bak målet og fulgte oppvarmingen med digre øyne og kappløp med alle de andre småguttene for å hente ballene som gikk utenfor mål.
Trondheim har mye å være kry av. NTNU, musikere, forfattere, skuespillere, kunstnere, forretningsfolk, St. Olavs Hospital, idrettsfolk som utøver sin idrett enten det er sommer eller vinter. Rosenborg er en del av kulturen vår. Ja, ikke bare Trondheims kultur, men hele Midt-Norges kultur. Ja, til og med Fotball-Norges.
Klubben var i sin tid en klubb for arbeiderklassen. Den startet i det små og vokste seg sakte men sikkert til en kjempe. Nils Arne Eggen er arkitekten bak den målkåte og publikumsvennlige spillestilen som resulterte i klubbens fantastiske mesterligahistorie. Samme Eggen er mannen bak kravet til spillerne om å møte fansen, bak kravet om ei åpen dør på brakka for alle som hadde lyst til å hilse på eller se Bent Skammelsrud spise brødskive før eller etter dagens treningsøkt.
I sum ble dette til Norges suverent beste og mest populære fotballklubb.
Ingen ting varer evig, selv i fotball. Med Nils Arne ute av brakka og vekk fra treningsfeltet og benken under kampene, gikk det sakte men sikkert feil vei, selv om det ble to seriemesterskap i kamper uten underholdningsverdi.
Samtidig med at den attraktive fotballen og åpenheten forsvant, vokste det fram en organisasjon som ble større og større - inntil den nå må krympes i betydelig grad for at det i det hele tatt skal være mulig å forsvare den delen av RBKs lønnsbudsjett.
For mange år siden kom det en mann kjørende på traktor fra Åfjord til Trondheim. Han kom til byen for å grave tomter og slikt, han ville jobbe seg rik. Omtrent sånn har jeg blitt fortalt at historien om Ivar Kotengs forretningeventyr startet. Koteng har ord på seg for å være en hardtarbeidende, smart og svært åpen personlighet. Ja, slett ikke ulik Nils Arne Eggen. Nå blir han straks valgt som RBKs nye leder.
Sannelig har også den gamle storhopper Hroar Stjernen meldt sin ankomst som ny daglig leder. Også han blir beskrevet i positive ordelag. I tillegg har Markus Henriksen takket nei til millioner av kroner for proffspill i utlandet, med følgende begrunnelse:
- Målet er en dag å komme ut. Men fremdeles utvikler jeg meg i RBK. Og jeg er veldig glad i Trondheim. Glad i Trondheim og klubben.
Det er på denne bakgrunn jeg er på vei tilbake til Lerkendal. Ja, så holdt jeg på å glemme at Bjørn Hansen og Rune Bratseth er i klubbens tjeneste igjen også!