Samfunnet har ikke råd til at St. Olavs Hospital nokså nærsynt sier nei til sykehusets eget spesialtilbud til eldre med hoftebruddskader.

Bekymret for eldre: Ingvild Saltvedt, leder Geriatrisk avdeling ved St.Olavs Hospital er redd eldre taper i prioriteringene ved sykehusene når de settes opp mot andre grupper.

Hadde det ikke vært for at resultatet er så trist, kunne man være fristet til å trekke på smilebåndet. Det er komisk og dumt at St. Olavs Hospital sier nei til å videreføre en behandling som er god for den enkelte pasient og som i tillegg sparer samfunnet for store utgifter. Adresseavisen skrev lørdag om et forskningsprosjekt som har forent de medisinske fagfeltene ortopedi og geriatri. Forskningen er utført av leger og forskere ved St. Olavs og har fått internasjonal oppmerksomhet. Prosjektet beskriver en bedre behandling av eldre med hoftebrudd.

Flere sykehus har tatt i bruk metoden som er utviklet ved St. Olavs. Som en del av forskningen, har behandlingen vært et prøveprosjekt ved sykehuset, men nå er det slutt. St. Olavs stenger en sengepost med fem senger og vil ikke ta regningen på 2,5 millioner kroner, på tross av at behandlingsmetoden er en fordel for pasientene og for samfunnet.

Ekstraregningen for samfunnet er det mangedobbelte av de 2,5 millioner sykehuset sparer på å la være å tilby den nye behandlingen. Regningen sendes til kommunene, som får økte utgifter til pleie av eldre med hoftebrudd. Også sykehussektoren får økte utgifter, fordi pasienter som får denne behandlingen har færre liggedøgn på sykehus og sykehjem. For St. Olavs del er utgiften et nullsumspill, fordi innleggelser gir refusjon fra staten, som er eier. Penger til et nytt behandlingstilbud belaster derimot sykehusets regnskap.

Det er også en annen grunn til at sykehusets nei ikke er særlig fremtidsrettet. Når det blir flere eldre, er det nettopp smartere behandlingsmetoder samfunnet trenger, uavhengig av hvem som betaler.

Behandlingen av hoftebrudd viser at samfunnet har en lang vei å gå før det er god sammenheng i tjenester fra flere aktører. Samhandlingsreformen har gjort mange ting bedre, men mye gjenstår før sykehus og den kommunale delen av helsevesenet spiller godt sammen.

Det som er lurt i et sykehusregnskap, kan være tåpelig for samfunnsregnskapet.