Hva gjør vi når det beste ikke er godt nok og det å gi opp ikke er et alternativ? Jeg tenker at det kanskje er tidspunktet hvor vi må bytte ut rett med plikt.
Adresseavisen presenterer nå en omfattende serie, «De glemte barna». Egentlig startet det for nesten to år siden. Den gang fortalte vi om 40 barn som levde i en uholdbar hjemmesituasjon med rus, vold og foreldre som hadde mer enn nok med seg selv. Barnevernet sto i mange tilfeller maktesløse, blant annet på grunn av mangel på fosterforeldre.
Vi har fulgt de 40 barna også i fortsettelsen. Nå kan vi heldigvis vise at mange av dem har fått det bedre. I andre tilfeller er det vanskelig å finne den rette hjelpen. Det har gått for lang tid. Stadig nye tiltak settes inn, uten at man vet om det vil lykkes å gi barna en ny start på livet.
«Jeg leser og gråter», sier flere. Vi får mange reaksjoner fra våre lesere. Når vi ikke klarer å gi barna våre den oppveksten de trenger, berører det oss sterkt.
Jeg kan ikke slippe tankene om Omer. Ti år med skiftende oppvekstvilkår. Til sist får Omer det beste verdens rikeste land kan stille opp med: Fosterforeldre der minst én av foreldrene har høyskoleutdanning. En av foreldrene gis anledning til å følge Omer på heltid. Foreldrene støttes opp med spesialister og avlastning. Likevel kan ingen si at dette er godt nok. Til det har Omers oppvekst i et rusbelastet hjem vært for traumatisk og ustabil. Det er ikke sikkert at det beste er godt nok.
Direktør for Domstoladministrasjonen, Tor Langbach, peker på et viktig forhold: Vi er veldig bevisste på taushetsplikten. Meldeplikten vår er ikke satt like høyt. I mange sammenhenger har vi faktisk en rettslig plikt til å melde fra når barn og andre lider overlast.
Jeg tenker at denne diskusjonen kanskje må strekkes ut over jusens rammer. Er det slik at vi i velferdsmodellen vår bruker nesten all kraft på å formulere våre rettigheter og mangler en tilsvarende klargjøring av pliktene? Når det beste samfunnet kan sette inn, ikke er nok, faller ansvaret da tilbake på oss alle?
Hver onsdag har vi i redaksjonen vår et felles evalueringsmøte. Der drøfter vi noen av de spørsmål arbeidet vårt reiser. Prioriteringer, faglige utfordringer, etiske dilemmaer og samfunnsmessige konsekvenser kan være bli temaer. Serien «De glemte barna» reiser spørsmål på alle disse områdene. Mest grunnleggende: Mitt og ditt ansvar. Kan det konkretiseres?
Først tenker jeg på plikten til å se. Også i vårt land er det lett å oppdage at grensene mellom naboer er blitt tydeligere. Vi vil leve våre liv uten for mye innsyn. I alle fall ikke innblanding.
Til gjengjeld lar vi naboen være i fred. Det skal mye til før vi blander oss inn. Noen ganger er det lettere å møtes på Facebook enn i virkeligheten.
Vi har sett grusomme eksempler på privatlivets fred i Østerrike. I den katolske kirke har man tatt et omfattende oppgjør med tanken om at overgrep kan løses internt. Så langt ser det ikke ut til at man er kommet i Fremskrittspartiet.
Det neste jeg tenker på, er plikten til å undersøke og varsle. Det behøver ikke være så vanskelig når overgrepene er tydelige og svikten total. Ganske mye vanskeligere er det når det bare handler om en vag mistanke. Gråten vi hører, er den normal eller et rop om hjelp?
Vi er oppdratt til ikke å rette beskyldninger mot noen uten grunn. Derfor venter vi gjerne i det lengste med å undersøke eller varsle. Kan det hende at vi venter for lenge, og gjelder det også de offentlige instansene som arbeider profesjonelt?
Det tredje jeg tenker på, er plikten til å stille opp. VI har hatt mange oppslag om mangelen på fosterforeldre. Selv om det gir resultater, er mangelen fortsatt stor.
Det å melde seg som fosterforeldre er en meget tung og krevende utfordring. Det er god grunn til å berømme de som ser at de kan åpne sine hjem og sine hjerter for andres barn som trenger ett nytt liv.
Vi andre kan bidra på vår måte. Avlaste, ta på seg de viktige vervene i lokalmiljøet, stille på dugnadene eller invitere til bursdagsfestene uten å glemme dem som kanskje er viktigst å be med.
Serien om de glemte barna bygger på omfattende undersøkelser. Ikke minst har det vært avgjørende at våre medarbeidere har fått innsyn i mappene til barna som vokser opp under de vanskeligste forholdene her i landet. Prosjektet er unikt og har latt seg gjennomføre uten brudd på taushetsplikten.
På våre nettsider har vi lagt ut en omfattende dokumentasjon av arbeidsmetodene. Jeg er helt overbevist om at dette innsynet har gitt oss ny kunnskap og ny forståelse for de utsatte barna og innblikk barnevernets hverdag. For mange medieoppslag om barnevern har handlet om retten til å ta barn fra foreldre. Eller at det ikke skjedde når det burde ha skjedd. Mye har skjedd i måten vi driver barnevernsarbeidet på, og nye endringer er på gang. Det er nødvendig, men neppe nok.
Plikten til å se, plikten til å varsle og plikten til å stille opp kan vi kanskje kalle allemannsplikten. Jeg håper vår serie kan bidra til at flere tenker over dette. Den viktigste journalistikken forteller ikke bare hva som skjer. Den får noe til å skje.