Falske anklager om antisemittisme hindrer fri og kritisk meningsutveksling. Derved blir de også en fare for et levende demokrati.
Med ujevne mellomrom manes det antisemittiske spøkelset frem. Den vanligste begrunnelsen er påstander om at antisemittismen er på fremmarsj. Dette er en debatt over de siste 10 til 15 årene som jeg med ulike mellomrom har deltatt i. Grunnrisset for hvert «utbrudd» har vært omtrent likt. Noen jøder boende i Norge føler seg truet og forfulgt. Daniel Johansen gjør nettopp det ved å hevde at antisemittismen er på fremmarsj, både lokalt og internasjonalt. Hans vrede går i første rekke ut over «… etniske nordmenn med tung akademisk bakgrunn og med røtter i den ytterste venstresiden.»
Johansen trekker denne slutningen fordi Trond Andresen igjen ville bære en plakat for årets 1. mai: «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporing.». Plakaten er viktig fordi den provoserer og retter oppmerksomheten mot antisemittismen som fenomen i vår tid. Antisemittismen er det all grunn til å debattere. La meg innledningsvis dele det offentlige ordskiftet langs tre dimensjoner.
De generelle antisemittiske holdninger i de fleste land har vært relativt stabile over tid. Det er ikke observert noen dramatisk endring. Det er to organisasjoner som over mange år har gjennomført undersøkelser av utbredelsen av rasisme i verden. Det amerikanske utredningsinstituttet PEW og den europeiske menneskerettsorganisasjonen FRA har over en rekke år lenge gjennomført undersøkelser holdninger til jøder. Funnene er ganske like. Det har vært en svak men klar økning av antisemittiske holdninger. Ingen av disse undersøkelsene inkluderer Norge. Det er bare Holocaustsenterets undersøkelse som spesifikt har fokus på Norge. De målte tilstanden i 2011 og konkluderte: «Utbredelsen av antisemittiske holdninger ligger på et relativt lavt nivå i Norge sammenlignet med land i Mellom-, Øst- og Sør-Europa.» Andre data om holdninger til antisemittisme i Norge er ikke tilgjengelig. Man kan derved ikke konkludere noe om endringer i Norge over tid.
Men sider ved antisemittismen har endret ytringsform. Vold er blitt en langt hyppigere uttrykksmiddel enn tidligere. Drapene på jøder i Paris og København skremmer. Likeså skuddene mot synagogen i Oslo. Jeg tror ikke at det er rimelig å argumentere for at dette er kimen til en undertrykking av jøder på linje med pogromene i Øst-Europa og Russland i det 18. og 19. hundreåret. Den «moderne» voldsformen er ikke uttrykk for en bred statlig mobilisering, men er mer en konsekvens av høyreradikale grupperingers voldsbruk. Denne vilkårlig voldens hensikt er å drepe noen få for å skremme de mange. Det har de lyktes med.
Den tredje dimensjonen er at de som kritiserer sionismen eller staten Israel mer eller mindre automatisk blir anklaget for å være antisemitter. Mona Levins utfall mot Kåre Willoch er et typisk eksempel .
Etter Gerd Liv Vallas oppfordring til boikott av Israel i 2002 troppet representanter for American Jewish Committee opp på kontoret til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. De var svært så bekymret for norsk Midt-Østen politikk. Dagbladet rapporterte: «Israel-lobby sjekker Norge» Eller ved karakteristikken av boikottvedtaket av israelske varer i Sør-Trøndelag fylkesting 15. desember 2005. Adresseavisen kunne formidle at Anti Defamation League og Simon Wiesenthal-senteret uttalte: «I samme ånd som nazistene.» Og «Dette er uten tvil uttrykk for antisemittisme.» Disse sitatene viser tydelig at kritikk av staten Israel søkes stoppet ved å gjøre den synonymt med antisemittisme.
De amerikanske professorene Mersheimer og Walt skrev en artikkel med kritisk analyse av pro-israelske lobbyorganisasjoner i USA øver betydelig innflytelse på USAs utenrikspolitikk. Artikkelen utløste sterke reaksjoner. Den ble trukket fra publisering i USA, for senere å bli publisert i London. Selvsagt ble artikkelen unisont fordømt av den jødiske lobbyen som antisemittisk og jødefiendtlig. Poenget med Mersheimers og Walts arbeid var å synliggjøre lobbygrupperingers innvirkning på demokratiske beslutningsprosesser, noe som er en del av et fungerende demokrati. Problemet er ikke den pro-israelske lobbyen i seg selv, men at alle kritiske stemmer så effektivt blir stilnet på grunn av lobbyens press. En viktig strategi er å hevde at kritikk av staten Israel er antisemittisme.
Antisemittismens tre dimensjoner er skremmende, men på ulike måter. Rasehatet mot jødene kan ikke tolereres. Ikke slik at hatytringer nødvendigvis skal forbys ved lov, men de må alltid møtes med motargumenter. Rasehaterne må bli konfrontert med sine meninger, og det er samfunnets felles ansvar og håp at en åpen debatt blir det beste forsvar for menneskeverdet. De voldelige utbruddene er en sak for politiet.
En stor fare for en fri offentlig debatt er den strategien internasjonale sionistiske organisasjoner eller propagandamaskineriet i staten Israel fører for å stoppe kritiske røster ved å klebe merkelappen «antisemitt» på disse kritikerne. De falske anklagene om antisemittisme har bare som hensikt å hindre fri og kritisk meningsutveksling. Derved blir de også en fare for et levende demokrati.