Retten er inne i en kollektiv sorgprosess. Bare tiltalte er iskald.
Det er ikke mulig for noen med et noenlunde normalt følelsesliv å være upåvirket. Men Anders Behring Breivik viser ikke tegn til følelser når ofrenes kliniske fakta settes opp mot de gode minnene, de varme smilene og de nære og kjære beskrivelsene. Selv dommer Wenche Elisabeth Arntzen måtte i går tørke tårene.
Det er høyst uvanlig at rettens administrator viser så sterke følelser. Men der og da var det betryggende normalt. Fagdommeren er også et menneske, og hun blir presentert for de verste bildene som vi andre heldigvis slipper. Retten for øvrig ser blod opp etter veggene og ut over gulvene, men slipper å se de drepte som var klemt inn i et hjørne og delvis lå oppå hverandre. Sporene gir så sterke bilder at det ikke har noen mening å vise frem de faktiske bildene. Det er tøft nok å tenke seg til hvordan det var.
Men dommerne og partene ser bildene, og etterpå får retten et lite innblikk i personligheten til alle ofrene. 18-åringen som ble omtalt som «sola vår». 23-åringen som ville skape dialog og samhold. 16-åringen som tok vare på folk rundt seg. Den fargerike 17-åringen som var full av kjærlighet, nyforelsket og en pappajente. 18-åringen som sto opp for de svake og var glad i musikk og sang. 17-åringen som var en sprudlende jente som mislikte urettferdighet. 18-åringen som spilte fotball da hun var sju, og var danseinstruktør da hun ble drept. Og 15-åringen, der foreldrene sier: Men smilet ditt har vi for alltid.
Det er bare noen av de mange som er revet bort. Til sammen er det 60 ungdommer retten skal forholde seg til denne uken. Gjennomgangen startet fredag, og fortsatte i går med den hittil største påkjenning – dersom det overhodet er mulig å skille hva som er verst. Minneordene skaper nærhet og får frem mennesket bak tragedien. Saken handler ikke bare om polititeknikk og rettsmedisin, men om mennesker – noen voksne, og svært mange barn og unge.
Både dommer og aktor tørket tårer i går. I streng juridisk forstand er det kanskje upassende, men ikke i denne saken. Det er tvert imot betryggende. Også de profesjonelle kan vise følelser uten å miste noen form for autoritet eller troverdighet. Dessuten er minneordene som knyttes til ofrene i realiteten retten uvedkommende. Offerets stilling i norsk rett er slik at det spiller nesten ikke noen rolle hvem de er. Det er gjerningsmannen som blir stilt til ansvar og gransket opp og ned. Men etter denne saken vil nok offerets stilling bli ytterligere styrket.
Retten må leve i takt med samfunnet den tjener. I denne saken er det ingen tvil om hvem som har skyld. Tvilen handler bare om formen for straff. Retten må vise frem hva samfunnet ser som urett, vise ofrene nødvendig anerkjennelse og reagere deretter. Derfor er terrorsaken mye mer enn en juridisk prosess. Uken vi nå er inne i, er rettens bidrag til den nasjonale traumebehandlingen. Det krever tid, fordi det er svært mange henrettelser, og fordi tid er nødvendig for i det minst å gi et håp om å kunne bearbeide terroren – særlig for pårørende, men også for samfunnet.
Når alt er beksvart, er det godt å se en dommer tørke tårene.