Demokratiet har sine begrensninger, sier en venn av meg, men heller ikke han har noe bedre forslag.
Det må føles så hjerteløst urettferdig å være politiker, tenker jeg rett som det er. Ikke bare med blikket mot Island nå nettopp, der velgerne tydeligvis har glemt at de kreftene de nå vil ha inn i Alltinget langt på vei er de samme som brakte dem ut i det store finanskrakket for bare få år siden. Jeg husker også at Fremskrittspartiet lot til å få et oppsving i Finnmark etter at Carl I. Hagen i sin tid hadde skjelt ut finnmarkingene som umoralske alenemødre og late trygdemisbrukere, og nærmest ville legge ned hele fylket. Det var da min venn sukket oppgitt over at demokratiet har sine begrensninger.
Samme undring hadde jeg da jeg fulgte Obamas forsøk på å skaffe 43 millioner fattige amerikanere et minimum av helsetjeneste, og observerte at selv blant fattigfolk ble det stemt mot denne slags «sosialistiske» reformer. Da lurer jeg på hvem som har makt og innflytelse til å definere hvordan virkeligheten skal oppfattes: Skal den beskrives med øyne og erfaringer nedenfra, eller fra toppen av samfunnspyramiden? Som med Obama-reformen: var det fellesskapets helsetjeneste eller farlig sosialisme Obama ville innføre? Reformen sett nedenfra eller ovenfra? Med norske erfaringer vil vi uten videre anta at fattige amerikanere hadde mer å tjene på en slik reform enn de rike og mektige.
Også her hjemme undrer det meg at det er så mange med lønnstrinn fra midten og nedover som ytrer seg entusiastisk for helseforsikringer og private helsetjenester – når all erfaring tilsier at jo større innslag et samfunn har av private helsetjenester, desto mer av ressursene vil etter hvert tilflyte de rikeste og friskeste. Det kan vel neppe være fordi de minst bemidlede unner de rike enda mer av det de allerede har mye av? Likhets- og rettferdighetsidealet står jo ellers sterkt i Norge.
Det må være noe annet. En forestilling om at det som tjener de mest ressurssterke og best bemidlede også skal komme «meg» til gode. Som for eksempel valgfriheter og andre slags friheter, mer shopping av helsetjenester, mindre stengsler og reguleringer, lavere skatter og billigere flyreiser, sprit og bensin.
Isolert sett kunne det i grunnen passet meg ganske godt. Og jeg ser politiske ideologier og partier som kan få særinteresser for de rike og mektige til å fremstå som uttrykk for allmenne interesser til beste for hele samfunnet. «Falsk bevissthet», heter det visst. Når jeg hører at «vi» er så umoralske og ikke har råd til velferdsordningene, undrer jeg meg på hvem dette upresise «vi» egentlig er.
Men jeg tror i grunnen ikke jeg ville vært særlig stolt av å leve i et samfunn med lave skatter og alle slags friheter, og uten solide fellesskapsløsninger, det som ellers er kjennetegnet på en velfungerende velferdsstat. Den koster, men er aller mest til nytte for dem som i utgangspunktet har minst. Frihet er ikke det samme for ulven som for lammet, som Abraham Lincoln sa en gang, selv om lammet i lyse øyeblikk kan føle seg som ulv.
Det er valg til høsten, og privatiseringer og friheter kan friste noen hver av oss. Da spørs det om vår innsikt i politikkens lange linjer kan hindre at vi blir som det den amerikanske forfatteren John Steinbeck har sagt om hvorfor fellesskapsløsninger og sosialisme aldri fikk fotfeste i USA. Jo, fordi fattige amerikanere ikke vil se seg selv som en del av arbeiderklassen, men bare som midlertidig misforståtte millionærer, «temporarily embarrassed millionaires».
Mine kolleger blant valgforskerne har sikkert bedre forklaringer på hvorfor de som i det lange løp har mest bruk for den offentlige helsetjenesten og velferdsordningene så ofte stemmer på partier som vil bygge dem ned. Men jeg kan som sagt ikke la være å undre meg.
steinar.westin@ntnu.no