Høyblokka i regjeringskvartalet står fjellstøtt. Likevel kan det symboltunge bygget bli revet
For første gang siden terroren 22. juli ble regjeringskvartalets dominerende byggverk åpnet for pressen tirsdag. Befaringen dokumenterer at Høyblokka er svært rasert innvendig, men Statsbygg fastholder at den teknisk sett står støtt som fjell. Grunnkonstruksjonen til den såkalte H-blokka, som huser statsministerens kontor på toppen, er ikke skadet.
Høyblokkas skjebne blir derfor en politisk beslutning, der mange hensyn må veies mot hverandre. Avgjørelsen er av stor nasjonal betydning. Allerede første uken i det nye året er det ventet en innstilling fra en styringsgruppe ledet av departementsråd Ingelin Killengreen i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Gruppen skal gi en samlet anbefaling til statsråd Rigmor Aasrud, som skal fremme saken for regjeringen. Endelig beslutning vil ikke bli fattet før en rekke faglige råd er på plass.
Mange signaler tyder på at et sannsynlig utfall blir riving. I et intervju nylig sa statsråd Aasrud at det er bare en bygning. Det er en grov nedvurdering av blokkas historiske verdier. Fra dette bygget er landet blitt styrt i over 50 år. H-blokka huser en lang politisk og sosial historie. Det gjør den til noe langt mer enn en bygning. Men også som bygning er den et dristig og stilsikkert uttrykk for sin tid.
Høyblokka blir ansett som arkitekt Erling Viksjøs viktigste verk. Han var oppvokst og utdannet i Trondheim, og tegnet mange monumentale bygg. Men regjeringskvartalet står i en særklasse. Viksjø bidrog også til utsmykningen, som i helt uvanlig stor grad er støpt i betong. Deler av kunsten ble utført i samarbeid med Pablo Picasso. Typisk for Viksjøs stil er H-blokka oppført i sandblåst betong, tilført elvegrus. For mange er blokka også et symbol på oppbyggingen av den moderne velferdsstaten etter krigen. Høyblokka ville ha blitt fredet om ikke terrorbomben hadde stoppet arbeidet.
Argumentene for å rive er rasjonelle, emosjonelle og praktiske. Det blir svært dyrt og tidkrevende å bygge opp igjen. Moderne sikkerhet og funksjonalitet betinger noe annet enn en høyblokk midt i Oslo. Dessuten har mange ansatte sterke følelser knyttet til 22. juli. Bomben tok åtte liv og skadet 89 mennesker. Det kunne ha gått mye verre om det ikke var sommerferie og sent på dag.
Det er ikke lett å veie de ulike hensynene. Blir Høyblokka stående, vil mange se den som et terrorsymbol. Rives den ned, vil mange mene terroristen fikk det som han ville. Følelsene som terroren har koblet til blokka for de ansatte vil være der, selv om de med tiden kan bli mindre påtrengende. Knut Storberget var tindrende klar på at han som justisminister ikke ville tilbake, i likhet med mange medarbeidere. Storberget har gått av, og det må være fullt mulig å gi Justisdepartementet andre lokaler. Heller ikke statsministerens kontor må ligge i Høyblokka.
Teknisk er det fullt mulig å bygge opp igjen. Økonomisk har landet alle de musklene som skal til. Arkitektonisk handler det om kulturarven. Politisk er det vår historie etter krigen som sitter i veggene. Følelsene blant dagens ansatte må selvsagt tas på alvor. Men de finnes andre lokaler, og det tar mange år å bygge opp igjen.
Bygget har verdier av nasjonal interesse.