Bak store gittergjerder arbeider maskinene. Mer enn åtte år etter at to kaprede fly fløy inn i tvillingtårnene World Trade Center, er Ground Zero fortsatt et gedigent hull på sørspissen av Manhattan. Folk haster forbi. Ingen er uberørte. Hvordan kunne det skje? Hva har det gjort med oss? Kan det skje igjen?
Da jeg for kort tid siden besøkte New York, måtte jeg se stedet. Jeg tok undergrunnen til kvartalet ved Wall Street. Gikk rundt hele det avsperrede området. Enorme plakater fortalte om det nye som skal komme. Maskinene som arbeidet i bakgrunnen brukes imidlertid nokså planløst. En årelang krangel mellom grunneier, utbygger og myndighetene gjør at ingen sikkert vet når minneparken og de nye anleggene kan stå ferdig. Imens er anleggsplassen minnesmerke tydelig nok. Såret i verdens hjerte har ikke grodd.
Jeg snakket med en newyorker om 11.september. På samme måte som byen, landet og verden, er også den enkelte mann og kvinne rystet i sitt innerste. Det som skjedde var ikke en katastrofe alene. Det var et tideskille. Etter at støvskyen hadde lagt seg, var alle referanser og alle tankemodeller endret. Det vonde i verden kunne pekes på. Frykten hadde erobret en stor bit av det som før var trygghet og glede. Ingen av dem som opplevde det umulige kan noen gang slippe minnet fra seg. Det ville være et svik mot de over 2900 som ble drept.
Krigen mot terror kjempes på alle fronter. Noen vil peke på Irak. Andre på Afghanistan. Det spørs likevel om ikke den mest vonde, omfattende og langvarige kampen handler om ikke å kunne stole på noen.
Jeg begynte forberedelsene til mitt New York-besøk foran pc-en. Med nytt biometrisk pass slipper man visum. Den dårlige nyheten er at alle som vil inn i USA i stedet må fylle ut Electronic System for Travel Authorization (ESTA). Navn, fødselsdata, adresse, passnummer, flyrute og oppholdsadresse. I tillegg alle slags sykdommer, rapport om vandel, opplysninger om spionasje, terrorisme og krigserfaring fra andre verdenskrig, samt opplysninger om barn og foreldrerett. Opplysningene du gir sjekkes opp mot politiets databaser. Er alt i orden, får du en personlig kode som sammen med pass og skjemaet er et minimumsvilkår for å slippe inn i USA.
Oppmøte mer enn to timer før flyavgang. En lang kø viser hvor utgangen er. Én og én ropes vi opp til personlig samtale. Navn, pass og billett. Hvor kommer vi fra? Reisemåte hjemmefra og til gaten i Amsterdam i detalj. Beskriv bagasje og hvordan den ble pakket. Gaveartikler eller gjenstander som blir tatt med for andre. Vi kunne rykke frem fire meter. Ny sikkerhetskontroll for akkurat denne gaten. Navn, pass og billett. Håndbagasjen gjennomgås. Alle ytterklær må av. Det samme gjelder sko, belter, klokker, mobiltelefon, ringer med mer. Én og én passerer vi gjennomlysningen.
Tre timer etter at vi stilte oss i køen foran utgangen, finner vi vårt sete i flyet. Ikke lenge etter at vi er kommet i lufta, deles grønne og blå lapper ut til alle om bord. Innreisemyndighetene vil nå ha alle opplysninger om oss skrevet på stiv kartong: Navn, fødselsdata, adresse, pass, fly, oppholdsadresse, samt de samme erklæringene som vi la inn i dataregistret før avreise. Og selvsagt kartlegging av alt vi måtte ha med oss på reisen, fra penger til blomsterløk.
På Newark-flyplassen har vi stilt klokkene og funnet køen vi skal stå i. Én og én skal vi gjennom myndighetenes pass- og innreisekontroll. Navn, pass og billett. Utskrift av elektronisk signering og referansenummer. Grønn lapp med de samme opplysningene. Blå lapp om eventuell risikabel bagasje. Når alt er sjekket og stemplet, kommer vi til de fysiske registreringene. Fingeravtrykk høyre tommel. Fingeravtrykk resten av høyre hånd. Fingeravtrykk venstre tommel. Fingeravtrykk resten av venstre hånd. Av med briller. Elektronisk fotografering av øyne.
Siste del av innreisekontrollen er individuell og muntlig: Formål med oppholdet? Har du besøkt USA tidligere? Når var det? Hva er ditt yrke? Formålet med reisen? Hvor lenge har du tenkt å bli? Hvor skal du reise videre? Til slutt ønskes vi velkomne til USA, men strever litt med å føle hjerteligheten.
Den 25.desember i fjor sviktet kontrollen. En nigeriansk statsborger hadde klart å få med seg sprengstoff festet til undertøyet om bord i flyet som tok av fra Amsterdam og skulle til Detroit. I det mannen skulle tenne sprengstoffet, klarte medpassasjerer å forhindre en katastrofe. Alle de 278 om bord kom velberget frem til bestemmelsesstedet.
Mannen som forsøkte å gjennomføre en terrorhandling, sto på listene over mistenkte personer. Han skulle ikke ha passert noen av sikkerhetspunktene. Hva gikk galt?
Enorme summer brukes på sikkerhet. På flyplasser og i forbindelse med alle store arrangement. Vi er sikkert enige om at gode sikkerhetsrutiner er nødvendige. Det påtrengende spørsmålet er likevel: Når er vi trygge nok? Kan vi bli helt trygge om vi gjør enda mer? Blir vi utrygge om kontrollrutinene gjøres noe mer smidige?
Personlige opplysninger er lagret i alle varianter. Men det er ikke nok. De må gjentas kontinuerlig, mange ganger på samme reise. Skriftlig, elektronisk og muntlig. At det koster, skjønner vi. Men blir vi samtidig tryggere?
Jeg er overbevist om at vi nå er kommet til et punkt der vi må stille større krav til begrunnelsene for hvilke sikkerhetstiltak som har reell betydning og som vi kan og må leve med. Akkurat nå sitter jeg med en sterk følelse av at sikkerhetsbyråkratiet har overtatt kontrollen og lever sitt eget liv.
Kanskje kan vi leve med at det tar tid. Men kan vi leve med at også tar en del av vår frihet? Er det virkelig slik at behovet for strenge kontrollrutiner på mange reiser inn til USA, betinger lignende rutiner for flyreiser mellom Værnes og Kvernberget? Når ble vi enige om at det må være slik?
PS: På slutten av 80-tallet hadde jeg ansvar for en gruppe journaliststudenter på studietur til det som den gang het Sovjetunionen. Vi passerte grensen ved Storskog i Finnmark. Alle ristet oppgitt på hodet over det utrolig sendrektige og omstendelige kontrollbyråkratiet et lukket land anså som nødvendig. Én forskjell mellom de to reisene er likevel vesentlig. I Sovjetunionen ble vi overvåket under hele oppholdet.
Les flere av Arne Blix' lørdagskommentarer her
