Både under valgkampen i 2013 og ikke minst etter at Erna Solberg ble statsminister, var det et stort fokus fra de partiene som kom inn i regjeringslokalene at store – og da selvsagt – robuste kommuner var målet for valgperioden 2013–2017.
Det ble satt i gang både regionreform og kommunereform, og de fleste kommunene deltok i ulike former for utredning av færre og større kommuner. Noen prosesser gikk fort og greit, blant annet sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør Trøndelag fylkeskommuner til nye Trøndelag fylkeskommune.
Også flere kommunesammenslåinger gikk greit, mens andre prosesser ikke oppnådde det som var regjeringens målsetting. Hele tiden ble vi fôret med at større kommuner ville bli robuste kommuner, og stordriftsfordelene med større kommuner ble jevnlig presentert og omtalt. I mitt hode er det ikke bare stordriftsfordeler med færre større kommuner, men det blir også stordriftsulemper som følge av større enheter. På samme måte som at det ikke bare er smådriftsulemper hos de mindre kommunene som kom til at de ikke ville slå seg sammen til større kommuner, men også smådriftsfordeler.
Hva vil han med kommune-Norge? Frata dem (nesten) all makt
Hvis større, robuste kommuner er svaret, skulle en tro at tjenestene som disse kommuner tilbyr både ble bedre og enhetsmessig billigere enn i de mindre kommunene. Men dette skjer jo ikke? Det er bare å lese for eksempel VG om kvaliteten i Oslo eller i Adresseavisen om kvaliteten innen skole og helse i Trondheim. En skulle tro at begge disse kommuner er både store og robuste? Hvis store, robuste kommuner trekker til seg flere fagfolk ved at de tilbyr større og bedre fagmiljø, skulle en tro at rekrutteringen gikk strålende og at kvaliteten på tjenestene i disse kommunen var tilnærmet feilfri? Da jeg satt i regjeringens barnehagelovutvalg i perioden 2010-12, var det i Oslo og Stavanger det var desidert dårligst dekning av utdannede barnehagelærere i disse kommunenes barnehager. Derfor ble andelen ufaglærte langt større enn ønskelig med utgangspunkt i lovens pedagogkrav. En skulle kanskje tro at disse kommunene trakk til seg nok fagfolk også på barnehagesektoren
Torsdag 31. august inviterer Studentersamfundet og Adressa til valgdebatt & politisk nachspiel. Les mer her!
I samme periode hadde for eksempel lille Lierne kommune full dekning av barnehagepedagoger, selv om den kommunen verken da eller nå oppfyller «kravet» til å være robust i stordriftsfordel-øyne. Kan det kanskje være smådriftsfordelene som var årsaken? Det koster i hovedsak det samme å drifte en barnehage, en skole eller et sykehjem i Lierne enten oppvekstsjefen sitter i Lierne, i Grong eller for eksempel i Namsos. Det man kanskje kan spare inn ved å redusere den samlede administrasjonen i en større enhet, vil fort bli oppspist og vel så det, ved at avstanden øker fra byråkraten (og flertallet av politikerne) og ned til enhetslederne, både fysisk og psykisk. Og da går vinninga opp i spinninga. Avstandene i dagens kommuner og i framtidens ønske om større, robuste kommuner, er undervurdert hva gjelder å finne riktig størrelse på framtidens Kommune-Norge. Jeg regner med at debatten om større kommuner kommer igjen for fullt fram mot stortingsvalget i 2025. Det er også grunn til å tro at de samme partiene som i 2013 og framover gikk for større, robuste kommuner, går til valg med det samme mål fram mot 2025-valget? Men da må vi først spørre hva som er spørsmålet, som gir store, robuste kommuner som svar.
Større kommuner som prinsipp uansett? Bedre tjenester for innbyggerne/brukerne?
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!