Mennesker er ikke like mye verdt i denne verden. Hadde det vært tilfellet, så hadde vi aldri latt dette skje.
154 dager med en uvirkelighet, og en umenneskelighet jeg aldri vil forstå.
Å stå opp for Palestina, er en kvinnekamp.
Det er en kamp for menneskeheten.
Det er en kamp for rettferdigheten.
Å stå opp for Palestina, er å stå opp for alle palestinske mødre.
Mødre som har båret sine barn på ryggen fra nord til sør.
Mødre som har matet sine egne barn, mens de selv har sultet.
Mødre som har sett sine egne barn blitt drept, rett foran seg.
Å stå opp for Palestina, er å stå opp for alle jentene som har stått med ryggen strak i møte med uretten.
Som aldri har gitt opp håpet. Og som bærer på en styrke jeg ikke kan beskrive med ord.
Å stå opp for Palestina, er å stå opp for alle kvinner som har blitt torturert og misbrukt i israelske fengsel.
Kvinner som har mistet alle sine rettigheter, og frihet i okkupasjonen.
Kvinner som vær eneste dag kjemper for sitt liv.
Å stå opp for Palestina handler om å bruke stemmen for de som selv ikke kan bruke den. Slik er man en stemme for de stemmeløse. En stemme for alle barna uten sine foreldre, og alle foreldre uten sine barn.
For det å stå opp for Palestina, er å stå opp for palestinske kvinner, menn, og barn. Og spesielt: barn.
Barn i Gaza, på Vestbredden, og i flyktningleirer verden over er de sterkeste menneskene som lever. For dem handler det ikke om å leve, men om å overleve.
Det handler om å få hjertet til å slå så lenge som mulig, før den neste bomben treffer, eller neste skudd blir skutt. De er så sterke for til tross for alt de opplever, så er det ingen som ser, hører eller forstår dem.
De blir gjemt bort, bak ordet terrorist, araber eller i en statistikk. For verden ser ikke palestinere som barn, som eier en bamse, som er noens datter, søster eller bestevenn.
De ser dem som ofre som må være der, for «det er bare slik verden er». I dag fortjene palestinske barn all oppmerksomheten og anerkjennelsen vi kan gi dem. Fordi palestinske barn fortjener å være nettopp det, barn.
Jeg begynner og forstå at grunnen til at mamma er den sterkeste kvinnen, og ja, personen jeg kjenner, er fordi hun er nettopp palestiner. Jeg vil si at de må være de sterkeste menneskene som finnes. De har møtt en urett i generasjoner, i 75 år nå.
Vi har så utrolig mye å lære av palestinske kvinner, slik som mamma.
Som barn kunne jeg se at verden ikke hadde vært snill med mamma. Jeg kunne se det på måten hun gikk på, på hvordan hun smilte, og på hele hun at hun var sliten av urettferdighetene. Jeg kunne se at hun så sterkt savnet hennes hjem, Palestina.
Med en ny dag hvor vårt Palestina hadde blitt bombet. En ny dag hvor en to år gammel jente ble skutt på Vestbredden. En ny dag med okkupasjon.
Men mamma er modig. Både fordi hun er palestiner, men også fordi hun er en kvinne. Og urettferdigheten har vi kvinner alltid kjent på, uansett hvilket blod vi har i årene. Så, ja, vi kvinner er modige.
For det krever mot å stå imot urettferdigheten. Det krever at man er modig.
Tallene, bildene og historiene fra Palestina har vist oss en umenneskelig, humanitær katastrofe. Men vi er mange som kjemper imot, og vi skal aldri slutte å heve stemmen. Vi skal aldri gi opp håpet.
Det skylder vi alle de palestinske sterke kvinnene og jentene. I Palestina, i flyktningleirene og verden over.
