Mandag 18. desember ble det kjent at Sør-Fosen sijte er kommet til enighet med Fosen Vind om hvordan reindriften skal ivaretas i fjellområdet Storheia på Fosenhalvøya. Avtalen innebærer at Sør-Fosen sijte skal kunne ta i bruk et tilleggsareal for vinterbeite utenfor Fosen reinbeitedistrikt, samtidig som vindkraftselskapet bidrar økonomisk til at reindriften sikres for fremtiden. Sør-Fosen sitje gir samtidig Fosen Vind aksept for kraftverksdrift ut konsesjonsperioden, som løper til 2045.
Det er gledelig å registrere at partene er kommet til enighet, og at det skjer gjennom en avtale som bidrar til å sikre fremtiden for reindriften til Sør-Fosen sijte. Med dette har Fosen Vind, med hjelp av Olje- og energidepartementet, Riksmekleren og Sør-Fosen sitje, vært i stand til å reparere en betydelig del av menneskerettsbruddet som fant sted som følge av vindkraftverkene ble bygd på beitene til samene på Fosen.
Nettopp det at urfolket kan fortsette å leve av sin tradisjonelle næring, er en forutsetning for at menneskerettsbruddet kan komme til opphør.
Derfor er bare halve krangelen over
Gleden over avtalen er antagelig stor blant reineierne i Sør-Fosen sijte, som i lang tid har måttet leve med et menneskerettsbrudd og har måttet stå i krevende forhandlinger. Som ansvarlig for at menneskerettighetene overholdes i Norge, er antagelig gleden minst like stor hos statens myndigheter.
Olje- og energiminister Terje Aasland ga da også uttrykk for lettelse over avtalen på Dagsnytt 18 tirsdag ettermiddag, hvor han var tydelig på at reineierne hadde siste ord i spørsmål om kraftverksdrift etter 2045. At han gjorde høyesterettsdommen til et spørsmål om avbøtende tiltak, var imidlertid neppe gjennomtenkt da det gir inntrykk av at det kan bygges i strid med loven, og at man i ettertid kan finne passende bøtemidler.
Fosen-saken viser at konsultasjoner og samtykke er viktig når inngrep som rammer samiske næringer planlegges. For ettertiden må staten ta lærdom av saken og sikre at konsultasjoner skjer med omfang nødvendig vilje til positivt resultat før inngrepet skjer.
Fosen-saken har også bidratt til å avklare hva som utgjør et brudd på internasjonale menneskerettigheter i en norsk-rettslig sammenheng, noe som gjør at energiselskapene for fremtiden ikke trenger å trå feil som i denne saken.
Fosen-saken viser dessuten at kunnskap i same-, reindrifts- og urfolksrett er svært viktig i den grønne omstillingen Norge og resten av verden skal gjennom.
Fosen-saken viser også, slik Høyesterett har uttalt, at det ikke er adgang til å foreta inngrep «som fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse». Som Høyesterett også har påpekt, utgjør samisk reindrift en form for kulturutøvelse som er beskyttet av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Fosen-saken viser videre at regler om såkalt forhåndstiltredelse i saker som kan krenke menneskerettigheter, ikke hører hjemme i en rettsstat. Norge kan ikke være bekjent av et lovverk som «selger skinnet før bjørnen er skutt» – eller som tillater inngrep – før lovligheten av disse er avgjort.
En innrømmelse: Jeg trodde ikke de ville vinne
En viktig del av reparasjonen av et menneskerettsbrudd er gjenoppretting og kompensasjon til de som er rammet.
En like viktig del av reparasjonen er å sikre at slike lovbrudd ikke gjentar seg; altså det som i internasjonal rett omtales som garanti for ikke-gjentakelse. Dette er en plikt staten ikke alene har overfor de rammede reineierne på Fosen, men for alle innbyggere i Norge. I dette ligger det at myndighetene må sørge for at slike brudd ikke gjentar seg.
I tillegg til garantier for ikke-gjentakelse, er ikke menneskerettsbruddet reparert før også Nord-Fosen siida, med god vilje og uten press, signerer en avtale som gir sikrer deres reindrift for fremtiden.
Dessuten må vindkraftselskapet og staten stå inne for avtalen og fjerne den mistilliten Fosen-saken har skapt. I så måte er det ikke oppløftende at Fosen Vind, på sin nettside 18. desember skriver: «sijten gis … en medbestemmelsesrett for hva som skal skje med vindkraften på Storheia etter at konsesjonstiden går ut». For som statsråden presiserte i Dagsnytt 18, så sier avtalen vitterlig noe annet.