Etter alle solemerker, med en perfekt oppladning og godt humør, lå alt til rette for en god norsk prestasjon i USA.
Turen til cowboyland ble ikke den oppturen vi trengte og nå må man stikke fingeren i jorda og konstatere at ting ikke er som de skal - bare to måneder etter man sto på scenen i Kina i bar overkropp og vrælte...
Intel Summer Championships
Seeding har en del å si i disse turneringene. Den man blir tildelt avgjør hvor (antatt) sterk motstand man får i de tidlige fasene av turneringen. At vi ble seedet som nr. 10 var en aldri så liten bombe.
Likevel var det fair nok ettersom arrangøren, World Series of Video Games, har iscenesatt et system hvor lagene blir tildelt rangeringspoeng på bakgrunn av tidligere prestasjoner.
Den eneste WSVG turneringen som har vært holdt er den i Jönköping for et par uker siden og der snublet vi inn til en svak sjuendeplass som altså forklarer seedingen i Dallas.
Tilfeldigheter avgjorde at dette ga oss en vanskelig vei gjennom konkurransen med Danmarks beste lag allerede i første kamp. Det hjalp heller ikke at «All the rage» var mer enn tente på å slå oss siden undertegnede har en tendens til å slenge litt vel mye med leppa i forkant av en turnering, og dette hadde altså danskene tatt ille opp!
Det lå ikke an til at vi kunne «fly on the wings of love» forbi våre iltre naboer. Kampen var tett og jevn, at lagene satt nære hverandre gjorde også sitt til at det ble gjort diverse forsøk på utpsyking fra begge sider med tilrop som sikkert kunne gjort Zidane forbanna (igjen).
Heldigvis kunne vi avslutte kampen på stillingen 16-12 og dermed gå videre i «winnerbracket».
Det tyske laget «Alternate ATTAX» har virkelig slått igjennom i sommer, fra en sterk femteplass i Sverige til en vanvittig sterk tredjeplass i Paris - kom de til Dallas med all verdens selvtillit.
Psykisk hadde de vel og et overtak på oss ettersom de slo oss rimelig greit i IKEA-land. Vi var imidlertid fryktelig revansjesugne og klare til å vise dem at slikt gjør man ikke ustraffet.
Det så ut som det skulle bli med tanken da vi startet forferdelig og lå under med hele 7-0, det var så ille at det nesten så ut som man måtte konsentere seg om å pynte på resultatet, men etter noen hardt tilkjempede runder fikk vi den berømte troen tilbake...
Og den er bortimot det viktigste av alt. I takt med at tyskerne ble frustrerte over at forsvaret som hadde vært så ugjennomtrengelig i kampens første fase nå lakk som ei sil fikk vi opp adrenalinivået og gikk til pause med 7-8. Dette var blitt vår match!
Selv etter sidebyttet hvor vi i utgangspunktet hadde den letteste jobben startet tyskerne best ved å ta de tre første rundene. På tross av at de nå hadde initiativet klarte vi å komme oss inn i kampen igjen, mye takket være en maradona-aktig prestasjon av vårt « arvesølv» 18 år gamle Sondre Svanevik fra Leikanger i Sogn og Fjordane.
«Lowerbracket»
Kampen gikk slag i slag før den ble avgjort på verst tenkelig måte, i en to mot en situasjon tapte vi mot en panikkangrepet tysker. Det gjorde ikke saken bedre at den siste som gikk i bakken var meg - kampen var tapt og vi måtte ta den tunge turen ned til «lowerbracket».
For ordens skyld; «lowerbracket» (lb) er den nedre delen av turneringen, et slags B-sluttspill som fungerer slik at lagene spiller på direkte utslagning. De åpenbare fordelene med å være lengst mulig i «winnersbracket» er at det er få kamper, selvtilliten stiger og man har to sjanser siden man kan tape en kamp og fortsatt vinne.
Presset og fallhøyden er langt større i lb. Dessverre for oss ble vi hanket inn av turneringsdommerne rett etter tapet mot tyskerne uten å få muligheten til å rense hodet for frustrasjoner. Resten av historien er bare trist og vi tapte mot et lag vi nok skal slå ni av ti ganger, men under Texas solen klarte vi det altså ikke...
Resultat?
Relativt desillusjonert måtte man altså pakke sakene til et håndballresultat av en sluttplassering. Selv om 64 av verdens beste lag var samlet klarte man altså ikke bedre enn 17-24 plass. Det er ikke godt å være bekjent av en slik prestasjon når man nå tar sommerferie.
Det er ikke flere internasjonale turneringer i sommer og man får bruke tiden godt til å lete etter de marginene som akkurat nå skiller oss fra å være et vinnerlag. Stikker man fingeren i jorda og leser av resultatene ser det ut som vi har blitt en middelhavsfarer og det er ikke forenelig med hverken ambisjoner eller mål...
