Ny film om redaktør Torgny Segerstedt – stor og ubøyelig som samfunnsmenneske, men liten og ekkel som ektemann, venn og far.
Pressefolk skal ha en skeptisk innstilling til alt og alle – ikke en fiendtlig, forfølgende, som enkelte pressefolk synes å mene, men altså en skeptisk, empirisk holdning. Pressefolk skal ikke holde seg med guder. Men forbilder må pressefolk kunne ha.
Mine forbilder er den ubøyelige, svenske redaktør Torgny Segerstedt i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning (1917 til 1945), den engelske journalisten og forfatteren George Orwell (som i likhet med den amerikanske politikeren og filosofen Thomas Jefferson var utstyrt med den vidunderlige evnen til å avsløre alle slags potensielle tyranner, enten de kom ovenfra eller nedenfra), og C.P. Scott, Manchester Guardian-redaktøren som sa at kommentaren er fri, men reportasjen er hellig: «Comment is free, but facts are sacred. Propaganda is hateful. The voice of opponents has a right to be heard. It is well to be frank; it is even better to be fair.»
Måtte jeg velge mellom de tre, ville jeg under tvil valgt Torgny Segerstedt, i hvert fall for de store anledninger – for han var ingen mann for de små. Dessuten snakker jeg her om den offentlige personen Torgny Segerstedt, og ikke om privatpersonen, som i virkeligheten ikke var mye å samle på.
Det siste vil åpenbares også for norske filmgjengere, dersom den nye langfilmen om ham, «Dom over död man», også kommer på norske kinoer. Jan Troells film om Segerstedt hadde premiere i Sverige rett før jul. Vi møter ridderen som med sin penn spidder all slags urett, men som bak hjemmets fire vegger er alt annet enn ridderlig: Ynkelig ektemann, dårlig far og svikefull venn. Det siste gikk først og fremst ut over avisens hovedeier Axel Forssman, som holdt sin beskyttende hånd over Segerstedt da mange lesere og annonsører og hele det offisielle Sverige ville bli kvitt ham. Segerstedt svarte med å innlede et langvarig forhold til Forssmans kone. –Torgny Segerstedt var en publisist man bare må beundre, men privat var han en drittsekk, eller en «skithög» som Aftonbladets filmanmelder kaller ham.
Segerstedt var snill mot sine hunder, hvilket normalt må sies å være en god ting, men ikke når det er det eneste positive man kan si om han som privatperson.
Men i det offentlige rom var han en ridder i kampen mot alle bevegelser som behandlet sine borgere som skitt og aske, men først og fremst i kampen mot nazismen, ubøyelig for alt press, fra borgerlige lesere som ikke likte at redaktøren tilsmusset «en bevegelse som tross alt har gjort mye bra for Tyskland», fra svensk næringsliv og akademia, fra svensk UD, fra en sosialdemokratisk statsminister som var livende redd for at Sverige skulle bli innblandet i krigen, fra et tyskvennlig svensk offiserskorps, og ikke minst fra en nazivennlig svensk konge. Møtene mellom Torgny Segerstedt og hans statsminister Per Albin Hansson, og mellom Segerstedt og hans konge, Gustav V, utgjør for øvrig de mest imponerende scener i Troells film, som ellers gir oss altfor lite av stridsmannen Segerstedt.
Liberaleren Torgny Segerstedt var ikke alene blant svenske pressefolk i sin kompromissløse kamp mot nazismen. Nevnes må også sosialdemokraten Ture Nerman i Tross Alt!, Johannes Wickman, utenriksredaktør i Dagens Nyheter, og den normalt så lavmælte redaktør Nils Sigfrid Norling i Arbetarbladet i Gävle. Men Norling avvek fra normalen når det dreide seg om demokrati, frihet og humanisme. Da tok han i bruk ord som «de hakekorsprydede bandittsvermene» og «den nazistiske jernhælen».
Men stort sett tidde de som vakt skulle være: Alle høyreavisene, Bondeforbundets blader og de fleste sosialdemokratiske avisene bøyde seg lydig for samlingsregjeringens ettergivelsespolitikk, og valgte å samarbeide lojalt med «de ansvarlige» i Stockholm.
Når kampen for frihet og rett begynner å koste, svikter de fleste. Slik har det vært.
Slik er det. Og slik vil det forbli.
kokkvold@online.no