Ukraina står overfor den store testen når staten feirer sin 31-års dag på kvelden den 24. august. En test og prøvelse få andre land må gjennomgå i vår tid. Det er første gang vi feirer uavhengighetsdagen midt i en fullskala krig. Og det er første gangen for mange ukrainere, meg inkludert, som må feire dagen utenlands.

Mandag 29. august inviterer Adresseavisen til panelsamtale om sikkerhetssituasjonen: Russland. Kina. Atomfrykt. Hva må Norge gjøre? Facebook

Aleksandra Riabenko Foto: Privat

Norges gjestfrihet og støtte gir oss likevel muligheten til å markere uavhengighetsdagen i trygghet. Det føles nesten som luksus i disse tider når all felles feiring av den 24. august er avlyst i Ukraina på grunn av trusler om rakettangrep. Selv om slike mulige trusler om angrep absolutt ikke står i veien for private feiringer i ukrainske hjem i Kyiv, Lviv eller Zaporizjzja. Vi har aldri i historien følt oss mer ukrainske enn akkurat nå.

Jeg mener at alle ukrainere nå sterkt føler at uavhengighet er mer enn et abstrakt begrep. Uavhengighet er et ord som blir viktig når det kan fylles med faktisk innhold. Nå mer enn noen gang tidligere innser vi at uavhengighet ikke bare dreier seg om demokratiske institusjoner og symboler som grunnlov, president, parlament, flagg, nasjonalsang og forsvar. Det er også viljen til stå opp for og forsvare disse. Og ønske å gjenoppbygge og forandre dem.

Det dreier seg om en visjon om at staten er et fritt land for alle innbyggerne. Det er også en forståelse om at det er oss som er ansvarlig for nasjonens framtid selv om vi ble nødt til å forlate landet. Og det er viktig at vi er klare til å ta det ansvaret. Det er den viktigste lærdommen vi får nå, og det er nøyaktig det vi ser når vi følger forsvarskampen av Ukraina i øst og sør.

Ukrainas uavhengighet er avgjørende for å leve i et fritt og lykkelig land, å bli selvhjulpne og bygge nasjonen slik at den blir vår mor – ikke stemor for de som bor her. Det er en sjanse til å skape et land som skal være en uatskillelig del av den europeiske familien av nasjoner. Og en sjanse til å la disse lands institusjoner tjene sitt folk, heller enn et folk som har mistillit til institusjonene. Alt det som er verdt å kjempe for.

Dette er grunnen til at uavhengighetsdagen for oss ikke bare er en høytidsdag. Det er en mulighet til å minnes de som var villige til å gi sine liv for Ukraina som selvstendig nasjon, både i starten av det 20. århundre, under 2. verdenskrig, i 1990 – og spesielt nå når ukrainere kjemper med livet som innsats mot en voldelig fiende. Det bidrar rett og slett til å hindre at vår nasjon opphører å eksistere som nasjon, og at vi blir tvunget til å leve under inhumane regler.

Faktum er at ukrainere var og er klare til å leve og dø for Ukraina. Det gir håp til alle oss om at Ukraina vil fortsette å eksistere, at landet er i stand til å forsvare seg mot fiender, og at vi skal bygge opp igjen landet og bidra til at Ukraina blir en lykkelig og sterk stat.

Teksten er oversatt fra engelsk

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe