Trøndelag slipper billigere unna finanskrisen enn de fleste. Det er både godt og dårlig nytt.
Denne uken samlet Adresseavisen noen av regionens fremste næringslivseksperter til samtale. Vi ville vite hvordan de vurderer fremtidsutsiktene for vår region. Derfor kunne vi i gårsdagens avis slå fast at finanskrisen nå har nådd bunnen. På viktige områder peker pilene til og med oppover. Også 2010 vil bli krevende. Vi kan neppe regne med en ny konjunkturtopp med det første. Enkelte bransjer har fått en varig knekk. Viktigst er det kanskje at arbeidsledighetstallene ikke blir skremmende høye. Noen bedrifter har begynt å ansette folk igjen. Norge har tålt krisen bedre enn de fleste land og viktige indikatorer for Trøndelag er bedre enn for resten av landet. Dette er selvsagt positivt.
Årsakene til at vi slipper billigere enn mange er tankevekkende. Vår region er i stor grad preget av offentlig virksomhet. Derfor er vi lite konjunkturutsatt. Trondheim er en handelsby som lever godt så lenge folk har mange penger mellom hendene. Lav rente har sørget for det. Vår eksportindustri opplever i stor grad gulltid der andre er i krise. Fra Trøndelag eksporteres store mengder oppdrettslaks til markeder som akkurat nå betaler godt. Vi har vært dyktige og heldige. Problemet er at denne situasjonen ikke gir trygghet for fremtiden.
Vi kan selvsagt gjøre noe med det. Ingen andre regioner får tilført større ressurser til forskning enn vår. Vårt forskningsmiljø er det fremste vi har innenfor ny teknologi. Alle er enige om at nettopp ny teknologi er det som må til for å skape ny industri i et høykostland som Norge. Miljøteknologi er ett viktig eksempel. Forskningen gir grunnlag for nye løsninger, nye produkter og nye virksomheter. Ofte i vår region. Men enda oftere i andre regioner.
De nye jobbene vi kunne fått, havner lett andre steder. Rogaland er norsk mester. Statistikk viser at her skapes langt flere arbeidsplasser enn vi får til hos oss. Forklaringen er enkel: De har stor tilgang på kapital, oljekapital. Har man store penger og vilje til risiko, kan man skape virksomhet basert på forskning utenfra, for eksempel fra Trondheim. En av landets største eiendomsutviklere, Øyvind Christensen, sa det slik: –I Stavanger kan et firma vi aldri ha hørt om etterspørre 20000 kvm til sin nye virksomhet. Det skjer aldri i Trondheim.
Ideene finnes, men pengene mangler, sier ekspertene. For snart ett år siden skrev økonomi-professor Victor Norman en kommentarartikkel der han blant annet stilte dette retoriske spørsmålet: Hvorfor tror vi her i landet at vår oljekapital kan investeres bedre i alle andre land enn i Norge? Banksjef Finn Haugan sa noe av det samme under Adresseavisens finansfrokost: –Staten er uansett landets største industriutvikler. Da burde staten plassere 100 milliarder kroner i Trondheim for på sikt å utvikle fremtidsrettet industri!
Banksjefen har rett, men utfordrer samtidig sin egen bransje. Den siste finanskrisen har gjort bankene våre til et enda viktigere instrument i nærings- og industriutvikling. I stor grad er det de som skal stå ansvarlig for å si ja eller nei til lån for å finansiere ideene og mulighetene som finnes. Det er bankene som får ansvar for kvalitetssikring, krav til egenkapital, langsiktighet og soliditet i viktige virksomheter med stort potensial.
Slikt makt forplikter. Lokale og regionale banker må bidra sterkt til å skaffe den kapital som er nødvendig for å støtte opp om viktig utvikling. Bankene våre kan ikke bare bli regulatoriske. Det er ikke nok å holde orden på køen. De må bli finansmotoren i utviklingsarbeidet. Da trengs større penger enn de rår over i dag. De senere år har såkornfond vokst opp og blitt viktige for innovasjon og utvikling. Men fortsatt er den alvorligste hindringen for større tempo i industrifornyelse, mangel på penger som sørger for at ideer omformes til levedyktige prosjekter.
Her må også industrien selv ta større ansvar. Vi trenger ikke dra til Rogaland for å bli inspirert av næringsvirksomhet som samarbeider i tette klynger og gjør hverandre gode. Det er nok å reise til Møre for å se ting vi kan lære av. Oppdrettsnæringen kan også vise til arbeidsformer som gir store resultater. Etableringen av et nasjonalt oljeselskap med hovedkontor i Trondheim og eierforbindelser til landets viktigste industrimiljøer, gir også tro på ringvirkninger.
Mens vi venter på mer penger, kan vi rydde opp i eget rike. Vårt ekspertpanel ga klart uttrykk for at samarbeidet innad i vår egen region ikke er godt nok. En særlig utfordring er at Sør- og Nord-Trøndelag ikke jobber tett nok og i stor nok tillit til hverandre. Her kan både politikere og næringsliv gjøre noe. Har våre fagfolk rett, finnes det bare en oppskrift: Trondheim må bli rausere og bidra tydeligere til å utvikle regionen. Steinkjer må bidra mer til å bygge et sterkt regionsenter. Samarbeid er mulig, morsommere og mer lønnsomt.
Vi kan også styrke fagkunnskapen. Mange år med gode tider har ført store ungdomskull ut i godt betalte jobber, men uten fremtid. Særlig unge gutter står nå med usikre jobber og få papirer med karakterer på. Stor søkning til høgskoler og universitet denne høsten kan være et godt tegn. Nav frykter likevel at en gruppe unge faller utenfor både utdannings- og jobbmarkedet. At denne gruppen får slippe for lett unna samfunnets krav, er en fryktelig unnlatelsessynd.
Våre eksperter var opptatt av den nye næringsministeren. Han skaffet penger og bidro til optimisme som kulturminister. Nå kan Trond Giske gjøre det samme som næringsminister. Men pengesekken må bli av en ganske annen størrelse på dette området. Denne gangen handler det om intet mindre enn Norge etter oljen. Trondheim er det beste stedet å begynne!
