Formidler folkemuseene Norges faktiske kulturhistorie?
Da folkemuseene ble bygget opp ved forrige århundreskifte var Norge midt i sin nasjonsbygging. Samlingene ved disse museene speiler tydelig det man da ville oppdra befolkningen til å tro at var det sanne norske. Hovedfokuset var den innlandsbaserte bondekulturen. Her fant nasjonsbyggerne det de mente var den mest upåvirkede kulturen som, til forskjell fra kysten og byene, hadde videreført landets egentlige særpreg under dansketiden.
Til tross for at det overveldende flertallet av nordmenn bodde ved kysten ble kystkulturen i det store og hele oversett på folkemuseene. I tillegg ble også minoritetene utelatt fra bygnings- og gjenstandssamlinger. Norske flyttsamer, kyst- og bygdesamer, jøder, tatere, sigøynere, kvener og finner ble ikke inkludert i iscenesettelsen av det norske. Disse passet ganske enkelt ikke inn i det bildet av Norge som landets innbyggere skulle oppdras til å tro på.
Folkemuseenes fortelling om Norge ble etter hvert justert. Fra mellomkrigstiden kom et større fokus på den internasjonalt orienterte handelskulturen i byene. Fra 1970-tallet begynte også folkemuseene å inkludere kystkulturen og så smått den samiske reindriftskulturen. Glomdalsmuseet løftet fra 1990-årene også taterkulturen fram. Til tross for dette står bykulturen, kystkulturen og minoritetenes historie fortsatt i skyggen av 1800-tallet og det tidlige 1900-tallets forherligelse av innlandets bondekultur.
Sverresborg Trøndelag folkemuseum har siden grunnleggelsen hatt et sterkt fokus på Trondheims byhistorie, men fortsatt speiler ikke museet de sammensatte kulturelle og språklige forholdene som har preget vår region fra middelalderen og fram til i dag. Skal man faktisk ha en ambisjon om å fortelle historien om det Trøndelag som var, må dette bildet justeres. Museet må ærlig og redelig inkludere alt det som man utelot under nasjonsbyggingen.
I 2014 uttalte en representant fra Sverigedemokratene at samer og jøder ikke var å regne som svensker, men kunne få lov til å bo i Sverige dersom de tilpasset seg. Forestillingene om majoritetsbefolkningens forrang og eiendomshevdelse over nasjonalstatene er ikke død. Folkemuseene ble formet ved forrige århundreskifte nettopp for å styrke en slik tankegang. Sverresborg ønsker nå å starte opp et systematisk arbeid for å justere den alt for ensidige fortellingen av vår kulturhistorie som vårt friluftsmuseum og våre samlinger fortsatt formidler. Museet ønsker derfor å begynne prosessen med å sy historiens mangfold inn i vårt museumsområde.
Fra 2017 skal museet arbeide den samiske kulturen inn i både by og bygdeavdelingen på en måte som faktisk speiler samenes tilstedeværelse over det aller meste av vår landsdel fram til på begynnelsen av 1900-tallet. Trøndelag var i mange tusen år preget av en parallellkultur som fornorskingsprosessene på 1800- og 1900-tallet nesten tok knekken på, og som få trøndere i dag kjenner. For å yte rettferdighet til den trønderske kulturhistorien skal derfor museet inkludere både reindriftskulturen, den i dag nesten helt assimilerte kyst- og bygdesamiske kulturen og samenes historie i Trondheim.
I løpet av de neste årene vil Sverresborg også supplere sin byavdeling med en rekonstruksjon av den jødiske kleshandleren Isidor Isaksens herremanufaktur-forretning fra hjørnet av Søndre gate og Brattørveita slik den fremsto om lag år 1920. Butikken skal formidle hvordan jødene i Trondheim, ved forrige århundreskifte, transformerte slummen i Nerbyen til en av byens mest pulserende næringsområder for manufakturhandel og produksjon. Museet skal også inkludere taterkulturen i friluftsmuseet og i sine samlinger.
Formidlingen av det nye, flerkulturelle samfunnet er en viktig oppgave for museer over hele Norge. På den andre siden bør den fjernere fortidens flerkulturelle Norge også formidles og tydeliggjøres med like stort fokus. Dette for å gi de historiske minoritetsgruppenes en rettmessig oppreisning for over 100 år med eksklusjon fra det fellesskapet som museene skal speile. Det er dessuten på høy tid at folkemuseene begynner å formidle den historien som faktisk var, og ikke den som ble skrevet av nasjonsbyggerne.