I Ukraina har flere av historiens mest skjellsettende hendelser funnet sted. Poltava, Krim, Babij Jar, Jalta – og Tsjernobyl er navn som i ettertid har fått symbolsk betydning.
Folket i Ukraina har alltid måttet betale for sin beliggenhet i grensesonen mellom vestlige og østlige interesser. Dette går som en rød tråd gjennom landets historie, med mongolske, polske, østerrikske, tyrkiske og – ikke minst – russiske herskere. Fortsatt går skillet mellom øst og vest rett gjennom landet, både språklig, religiøst og politisk.
Ukraina har mange stedsnavn med sterke historiske overtoner. Navn som i dag betyr mer enn stedet. Sett med nordiske øyne er byen Poltava i det sørøstlige Ukraina et greit sted å begynne.
For 305 år siden, 28. juni 1709, hadde den svenske kong Karl den tolvte samlet sine allerede reduserte og utmattede tropper ved de russiske befestningene utenfor Poltava. Her ventet tsaren Peter den store med over dobbelt så mange mann.
Svenskene satset alt på ett kort: overraskelsesangrep i grålysningen. Men det meste gikk galt for seierrike kong Karl denne dagen, bortsett fra at han selv berget livet. Etter et fullstendig mislykket angrep, lå syv tusen svenske lik igjen. De som ikke ble drept av kuler og sverd eller døde av skadene i den sterke heten, havnet som fanger i Sibir.
Poltava ble svenskenes Waterloo og regnes som starten på slutten for det svenske stormaktsveldet. Samtidig var slaget begynnelsen på et langvarig russisk hegemoni og slutten for datidens håp om ukrainsk selvstendighet.
Det hører med til historien at svenskekongen stakk sørover og endte i eksil hos tyrkerne i over fem år (!), før han en høstdag i 1714 satte seg på hesten og red gjennom hele Europa på to uker. Nå kastet han isteden sine øyne på Norge. Og her har vi i Trøndelag noe til felles med ukrainerne; døde svenske soldater i tusentall.
Karl 12. angrep Østfold høsten 1718, mens general Carl Gustav Armfeldt samtidig gikk inn i Trøndelag. Ingen av dem lyktes. Kongen ble drept av et streifskudd, mesteparten av hæren til Armfeldt frøs i hjel i Sylene.
At det som skjedde ved Poltava for over tre hundre år siden fortsatt er kjent i Ukraina, viser en reportasje i Aftenposten denne uken, der en journalist umiddelbart blir konfrontert med «Poltava» når hun sier hun er svensk.
Ukrainere flest trekker nok likevel på skuldrene av beretningen om karolinernes triste skjebne. De har verre og ferskere historier de ikke klarer å glemme. Historier som rammet deres foreldre og besteforeldre. I begynnelsen av 1930-årene døde over tre millioner ukrainere, kanskje langt flere, av sult på grunn av feilslått jordbrukspolitikk under Sovjet-styret.
Årsaken til sultkatastrofen er omstridt, og mange hevder den var et regelrett folkemord, iscenesatt av bolsjevikene for å sulte ut gjenstridige ukrainske bønder.
Under den andre verdenskrig ble landet valset over, først av tyskerne, deretter av Sovjetunionen. 5–7 millioner sivile ukrainere mistet livet, av dem var 1 million jøder. I tillegg regner man med at 2,7 millioner av soldatene som falt på sovjetisk side, var etniske ukrainere.
Ingen av oss klarer å fatte alle tragediene som skjules av slike tall. Et nytt ukrainsk stedsnavn trer frem:
Babij Jar. Kanskje den største enkeltmassakren under krigen fant sted i en stor kløft like utenfor Kiev. I september 1941 ville tyskerne utrydde den jødiske befolkningen i byen og fraktet dem til ventende maskingevær ved Babij Jar. Nesten 35 000 jøder ble drept. Stedet ble senere brukt til flere massehenrettelser av sigøynere, krigsfanger og sivile, i alt over 100 000 ofre.
Grusomhetene er skildret i Jevgenij Jevtusjenkos dikt «Babij Jar» (1961) og Anatolij Kusnetsovs dokumentarroman med samme navn. Diktet og boken har bidratt til at navnet for ettertiden er blitt stående som et symbol på masseovergrep mot sivile i en krig.
NTNU-professor Jan Brøgger og Adresseavisens JanO møtte i 2000 Rubin Stein, ett av de siste overlevende vitner fra massakren ved Babij Jar. Femtenåringen unnslapp ved å gjemme seg i et avløpsrør under veien. Wera Bondarchok klarte også å rømme, etter at moren hennes fortalte at Wera var adoptert og derfor ikke jøde. Hun bosatte seg i Norge, og senere fortalte hun historien til Tore Strømøy i boken «Wera – Flukten fra Babij Jar».
Ukraina har flere ganger vært åsted for krig, én av dem er oppkalt nettopp etter halvøya der krisen nå i 2014 er på bristepunktet. Krimkrigen (1853–56) ble utkjempet mellom Russland på den ene siden og Det osmanske riket (Tyrkia), med sine forbundsfeller Frankrike og England, på den andre.
Det ble en stormaktskrig da Russland slo til mot den osmanske flåten, og mye av striden handlet om kontroll over Svartehavet. Mesteparten av krigshandlingene foregikk ved Krim, men faktisk også i Østersjøen, der russiskkontrollerte Finland ble angrepet av franske og britiske flåtestyrker.
Krimkrigen var spesiell av mange grunner. Den var den eneste som involverte flere av stormaktene i den hundreårige fredsperioden mellom Napoleonskrigene og første verdenskrig, og den var den første krigen som ble dokumentert av fotografer og hurtig rapportert av journalister via telegraf.
Den britiske krigskorrespondenten William Russell fikk sine reportasjer på trykk i The Times samme kveld som han sendte dem. Han skrev så kritisk om dårlig ledelse og unødig spill av menneskeliv at det førte til problemer for regjeringen. Reportasjene var dessuten så grundige at den russiske tsaren mente han ikke trengte spioner.
I dag husker vi kanskje krigen best for Florence Nightingale, skaper av den moderne sykepleien, og hennes banebrytende arbeid for smittevern og sårbehandling. Og fortsatt snakker noen om «balaklava» (slagsted på Krim) når de ser en finlandshette.
Nitti år senere handler det igjen om stormaktspolitikk på Krim. I februar 1945 møtes Stalin, Churchill og Roosevelt i den lille byen Jalta på østsiden av halvøya. I tsarens gamle sommerpalass tegnet de tre som var i ferd med å vinne over Hitler, europakartet på nytt.
Det er hevdet at her ble grunnlaget for den kalde krigen lagt. I alle fall diskuterte man seg frem til deling av Tyskland og skjebnen til landene i øst. Her skulle det avholdes frie valg, men Stalin oppfattet trolig Jaltakonferansen slik at han fikk stilltiende aksept for at Øst-Europa var Sovjetunionens interesseområde. På dette tidspunktet hadde da også Den røde armé full kontroll her, og like etterpå var «jernteppet» et faktum.
Førti år frem i tid smeller det igjen, men ikke med kanoner. Natt til den 26. april 1986 eksploderte en av reaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev. Dette var en av de verste miljøkatastrofene i vår tid, og Norge var det landet utenom Sovjetunionen som mottok mest av det radioaktive nedfallet som fulgte. Ulykken fikk store konsekvenser, utover de akutte dødsfallene og sykdomstilfellene. Synet på kjernekraft i Europa har aldri siden vært det samme, og tiltroen til myndighetens varsling og beredskap fikk en knekk.
Poltava, Krim, Babij Jar, Jalta, Tsjernobyl. Ukraina er godt forspent og trenger ikke enda flere stedsnavn resten av verden forbinder med krig, massakrer eller ulykker.