Kronisk eller usynlig sykdom er ikke noe å tulle med. I mitt tilfelle, en magesykdom som drar med seg massevis av andre bivirkninger.
Som «ung ufør» ser jeg «ung voksen tiden» fly av gårde. Mens jeg ligger under dyna, går timene. Jeg har ikke krefter til noe annet enn å komme meg til butikken, lage mat, leve.
Samtidig studerer mine jevnaldrende. De gjør det alle har fortalt oss at vi skal gjøre fra vi var små: Studere, få en jobb (helst med god inntekt), kjøpe leilighet, bil, og få barn.
Vår fremtid
Men hvorfor må vi gjøre alt i denne rekkefølgen?
Kanskje er du ikke klar og ikke vet hva du vil enda? Vent da vel, og gjør heller noe som gjør deg glad og gir energi!
For to år siden aksepterte jeg at jeg er for syk til å jobbe og studere, dersom jeg samtidig skal ha et liv ved siden av.
Siden den gang har jeg satt meg selv og helsen først. Jeg har innsett at: Ikke alle er skapt til å gjøre det «normen» sier!
Tenk at før, da jeg skulle være sosial, som på en fest eller på reise, måtte jeg ligge i flere dager for å samle opp energi. Jeg ladet batteriene for å leve.
Og dette er realiteten for mange. Men vi ser det ikke. For det er usynlig.
Jeg setter ikke lys på dette for å få sympati. Hennie, som har ME, sa det så fint:
«Mennesker med usynlige sykdommer har ingen til å tale sin sak for seg. Hvis vi ikke deler og snakker om det, er det ingen som gjør det. Og da vil ingen ting endre seg»
En versjon av denne teksten er først publisert på Instagram.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Ungt nettverk skal stoppe hjerneflukten
Dette må dere bare fikse, Ap