Sara Shafighi Iraner, Ap-politiker og kvinnekontakt i Trondheim Ap
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Så har det gått et helt år siden de grusomme bildene florerte på nettet. Ett år siden Mahsa Jina Aminis liv tok slutt og en ny bølge av demonstrasjoner i iranske byer begynte.

Så har det gått et helt år, men i realiteten er det 43 lange år som har passert siden dagens regime kom til makta. Demokratiet i Iran ar ikke noe å skryte av før regimet tok over heller. Fellesnevnerne for tiden før og etter den islamske revolusjonen i 1979 er mangelen på demokrati og myndighetenes enorme behov for tvang og kontroll over innbyggerne. For oss som nyter godt av å leve i noe av det nærmeste vi kommer demokratiets utstillingsvindu, er det umulig å forestille seg den frustrasjonen iranere opplever. Frustrasjonen over å ikke få bestemme over egen kropp, skammen over at den usle månedslønnen ikke strekker til, og sorgen over det uutnyttede potensialet dette fantastiske landet faktisk har.

Jeg er ingen statsleder, men jeg har vært med og styrt Trondheim by i over åtte år. Én ting jeg har lært, og som kan være overførbart, er at du kommer ingen vei uten å ha folket med deg på de avgjørelsene du tar. Når iranske gater står i flammer og mennesker bøter med livet, bør det begynne å brenne under bena til de politiske og religiøse lederne. De må våkne og lytte til sitt eget folk. Men vil det skje? Neppe. Avstanden mellom makta og folket kunne ikke vært større. Myndighetene setter alle kluter til ved å utøve mer vold mot sivile og innføre større restriksjoner i folks liv når de får signaler på at noe murrer. Internett skrus av, i et desperat forsøk på å begrense innbyggernes mulighet til å kommunisere med omverdenen. Kvinner som protesterer ved å vise seg i offentligheten uten hodeplagg kan vente seg bøter på størrelse med en vanlig månedslønn.

I verste fall dømmes de til døden eller havner i det beryktede Evin-fengselet: Stedet drømmene om en fri nasjon sendes for å bli knust. Der sitter årets vinner av Nobels fredspris, menneskerettighetsforkjemper Narges Mohammadi bak lås og slå. En velfortjent pris til et av de modigste menneskene på vår klode. Om hun slippes fri for å overvære premieseremonien i desember er foreløpig en like fjern drøm som at Palestina og Israel skal finne en endelig løsning innen nyttår.

Hvor mange fredspriser skal iranske kvinner vinne? Det er 20 år siden iranske Shirin Ebadi fikk sin fredspris og anerkjennelse for sin kamp. Hvor mange piskeslag skal tas imot? For Narges Mohammadi mente regimet at 154 piskeslag var passende. Hvor mange menneskeliv vil gå tapt før landets ledere begynner å lytte til sitt eget folk? Det er vel for naivt å tro at de noensinne vil gjøre det. Mens vi venter, håper og kjemper, kan vi være stolte av de modige kvinner og menn som står opp for Irans frihet og fremtid. Vi må ikke undervurdere kraften i vår internasjonale solidaritet. De utallige gangene vi i fellesskap har demonstrert og ropt Zan, zendegi, azadi – Kvinne, liv, frihet har ikke vært, og er ikke forgjeves. Ei heller den internasjonale oppmerksomheten. Det jeg savner mest av alt er et større fokus på, og en bedre ivaretakelse av sivilbefolkningen i Iran. Hvis det iranske regimet ikke vil ivareta menneskerettighetene til sitt eget folk, er det globale samfunnet nødt til å stille opp for dem.

Så har det gått et helt år siden Mahsa ble drept av iranske myndigheter. Det er 14 år siden «den grønne revolusjonen» i Iran, hvor vi så unge, håpefulle mennesker gå ut for å kjempe for grunnleggende rettigheter som vi tar for gitt. Det er 43 år siden hjemlandet mitt ble en totalitær, islamsk republikk med sharialover. Med jevne og ujevne mellomrom fylles gatene av tapre mennesker som er sulteforet på frihet. Den enorme uroen lever fremdeles i millioner av iranske kvinner og menn, både for dem som bor der og blant iransk diaspora. Det er mennesker på min alder som drømmer om den friheten jeg får nyte av her i Norge. Jeg unner dem det så inderlig, og håper at det ikke tar nye 43 år før vi ser en ny endring i Iran.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!