Sterkt engasjement rundt fødestuer og sykehus fører til krav om at politikerne må gripe inn. Stortingspolitikerne må enten endre dagens styringsmodell eller forholde seg til systemet de har vedtatt.
Hvem skal bestemme i Helse-Norge? Det var spørsmålet i Politisk kvarter på NRK torsdag morgen. I et demokratisk land er svaret selvfølgelig at det er de folkevalgte som bestemmer. Men helsevesenet er organisert på en måte som betyr at mange avgjørelser er overlatt til de fire regionale helseforetakene og til sykehusene som er underlagt dem.
Modellen med helseforetak blir jevnlig utsatt for kritikk. Men så lenge vi har denne modellen, må politikerne respektere den og overlate en del avgjørelser til foretakene. Det er staten som eier dem, men de regionale helseforetakene er tillagt stort juridisk og økonomisk ansvar og må ta en rekke avgjørelser selv.
Sykehusene får 6,2 milliarder kroner mer i revidert budsjett
Politikerne må dermed finne en balanse. De skal bestemme hvilken helsehjelp det offentlige skal gi til befolkningen. Regjeringen bestemmer gjennom oppdragsdokumentene som de sender helseforetakene hvert år.
Men politikerne må unngå detaljstyring. Situasjonen ulike steder i landet kan for eksempel gjøre det nødvendig å flytte ressurser internt i et helseforetak. Det er det helseforetakene selv som har best oversikt over. Politisk detaljstyring kan føre til symbolvedtak som blir populære blant noen, men som kan ramme helsetilbudet andre steder.
Ønsker flere endringer for norske sykehus
Det er ikke lett å finne denne balansen. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) får for eksempel kritikk for at hun ikke tar tydelig stilling til forslaget om å legge ned akuttberedskapen på sykehuset i Lofoten. Flere mener også at hun bør gripe mer direkte inn i krisen rundt Helseplattformen i Trøndelag.
Vi er enig med kritikerne et stykke på vei. Noen saker, som Helseplattformen, er så store og viktige at politikerne må komme tydelig på banen. Men de bør holde tunga rett i munnen. I flere saker som skaper sterkt engasjement og får stor medieoppmerksomhet, kan det bli fristende å gripe inn. Sentrale politikere må likevel forholde seg til de store linjene og unngå detaljstyring.