Det pågår en kamp om hvilket fremtidsbilde vi skal tegne for landet vårt. Hvor pessimistisk må man være for å bli tatt alvorlig, hvor optimistisk er det lov å være uten å bli latterliggjort?
Jeg var en av 1400 deltakere på NHOs årskonferanse i Operaen torsdag denne uke. Konferansen er blitt en slags årlig velferdssjekk av Norge. ”Smart vekst” var tema denne gang. Det skulle vise seg at flere var mest opptatt av det som hindrer vekst.
Hele konferansen begynte med at deltagerne ble bedt om å tenne en liten lykt dersom vi trodde vi hadde mer dyster finanskrise i vente. Det ble nokså lyst i rommet. Næringslivstoppene er mer pessimistiske enn folk flest.
Vi kunne merke det i forkant av treffet også. Det lå advarsler i lufta: Oljepengene vi bruker vil ødelegge vår konkurranseevne. Vi er for syke. Vi jobber for lite.
Det hjelper ikke at Norge har klart seg bedre enn de fleste andre land gjennom finanskrisen. Det er en kortvarig trøst at arbeidsledigheten er lavere enn de fleste hadde fryktet. At børsen stiger kraftig, er heller ikke betryggende på særlig lang sikt, hører vi.
Bekymringsmeldingen kan også formuleres slik:
Norge har tatt i bruk alt for mye av oljepengene, godt over taket på fire prosent fastsatt i handlingsregelen. Det i seg selv er illevarslende. Enda verre er det at en så stor andel av pengene brukes til vekst i offentlig sektor. Overføringene til det private næringsliv er heller ikke bra, for det skaper avhengighet av stat og ikke av marked. Det blir nesten umulig for finansminister Sigbjørn Johnsen å stramme inn.
Vi er for syke og for mange blir uføre i for ung alder. Selv om høye tall i noen grad skyldes lav ledighet, kommer vi dårlig ut sammenlignet med mange andre land.
Vi jobber for få timer gjennom vårt arbeidsliv. Lang utdanningstid gjør at vi kommer sent i gang. Deltid og tidlig pensjon gjør at vi slutter tidlig. Mange unge pensjonister som lever det gode liv kan sette en ny forventningsstandard.
Vår evne til å dra nytte av vårt høye utdanningsnivå svekkes. Vi utfordres av mange land, de fleste i Asia. Finanskrisen har skjerpet den internasjonale konkurransen ytterligere og Norge kommer til å tape.
Finansminister Sigbjørn Johnsen ble i en av paneldebattene bedt om å forklare hvor bekymret han er. Ringreven vred seg litt i stolen og hentet frem et sitat fra poeten Benny Andersen:
”I store deler av mitt liv har jeg gått rundt og bekymret meg. Jeg kan ikke si at det har vært til særlig stor nytte.” Finansministeren mente det fortsatt var slik at vi her i landet først og fremst må være opptatt av alle mulighetene vi har.
Optimistene var også i Operaen. De tenker omtrent slik:
Oljeformuen er ikke bare handlingsregel, men også handlingsfrihet. Når vi har spart i gode tider, kan vi bruke i dårlige.
En betydelig og effektiv offentlig sektor er nødvendig for å gi Norge som helhet konkurransekraft. For eksempel er god utdanning en slik betingelse for fremtidig vekst. En velutviklet offentlig sektor er også nødvendig for at vi skal ha en spredt bosetting og utnytte hele landets ressurser.
Vi har gode eksempler på at spisset forskning på noen viktige områder gjør oss i stand til å vinne i hvilken som helst konkurranse. Norge har for eksempel naturlige kunnskapsfortrinn innenfor offshore oljevirksomhet, skipsfart, havbruk og kommunikasjonsteknologi.
Norges måte å organisere arbeidslivet på gir oss store konkurransefortrinn, blant annet gjennom bred deltagelse, samarbeid mellom partene, høy utdanning og eksklusive råvarer.
For noen dager siden kunngjorde Adresseavisen hvem som skulle få hederstittelen Årets trønder for 2009. Mange ble kanskje overrasket da vi blant mange spennende kandidater valgte Nils A. Røkke, forskningssjefen som har bidratt sterkt til at trondheimsmiljøet er blitt verdensledende på svært viktig og fremtidsrettet miljøteknologi.
Dette valget er et symbol på at vårt land og vår region må verdsette spissforskning, næringslivshelter og jobbskapere like høyt som sportshelter og kulturpersonligheter. Nettopp dette miljøet på Gløshaugen ble også trukket frem på NHO-konferansen som eksempel på muligheter vi har og kan utnytte.
Derfor har jeg sansen for begrepet ”paranoid optimist”, fremtidstro med velutviklet sideblikk. Vi kan lykkes om vi satser riktig og unngår at oljen legger seg som et filter mellom oss og virkeligheten.
Det er her viktig å minne om at suksess ikke bare handler om fordeling av penger. Noen har også forsket på hvem som lykkes best. De forteller en annen historie. Blant annet at vår evner til å utvikle og utnytte gode ideer er det aller viktigste. Kreativitet er ikke medfødt, men en egenskap man må lære. Det begynner i skolen og slutter aldri. Måten vi jobber sammen på er svært avgjørende. Enten lønna kommer fra det offentlige eller fra en privat arbeidsgiver.
Finanskrisen har rystet oss. Vi stiller igjen grunnleggende spørsmål om hele vår fremtid. Med god grunn. Utfordringene er store og etter krisen blir få ting som før.
Men vi har ingen grunn til å være noe annet enn optimister. Norge har et forsprang alle misunner oss. Krevende oppgaver kan heller ikke løses uten å ha tro på at vi vil lykkes.
