Det kan diskuteres om kommuner har til oppgave å drive kraftselskap. Nå vet vi at det slett ikke er enklere å forvalte pengene etter et salg.
Denne vinteren og våren har Adresseavisen skrevet utfordrende om Trondheim kommunes forvaltning av Kraftfondet. Våre nyhetsoppslag har vist at kommunen risikerer store tap. Like alvorlig er det at det kan stilles spørsmål om viktige disposisjoner har skjedd med nødvendig avstand mellom kjøper og selger. Vi har også sett at nye opplysninger stadig har gjort det nødvendig med repeterte kontroller og fortsatte undersøkelser. Kort sagt: Trondheim kommunes forvatning av Kraftfondet har ikke nødvendig tillit.
Etter intens politisk debatt ble Trondheim Energiverk i 2002 solgt for 5,7 milliarder kroner. Penger fra salget ble deretter plassert i et eget fond. Det ble utarbeidet egne retningslinjer for forvaltningen av kapitalen. Her heter det at fondet skal forvaltes med høyest mulig avkastning på lang sikt og med lavest mulig risiko.
For Adresseavisen er det en viktig og prioritert oppgave å overvåke og stille kritiske spørsmål knyttet til bruk og styring av samfunnets fellesressurser. Forvaltningen av Kraftfondet er typisk en slik sak. Vi har år for år hatt oppslag om overskuddene som har kommet byens befolkning til gode. Men vi ser det også som vår oppgave å få frem det som ikke har vært betryggende, og det som kan føre til betydelige tap.
Kraftfondsaken handler om mer enn instrukser, kontrollrutiner og enkelttransaksjoner. Etter min mening reiser saken vi nå har fått, spørsmål om forvaltning av denne typen formuer lar seg forene med politisk og administrativ ledelse av en kommune.
Kommunen skal forvalte vår felleskasse og løse oppgaver for innbyggerne. Administrasjonen skal forankre sine avgjørelser i politiske vedtak. Det kreves saklighet i all saksbehandling. Likebehandling og forutsigbarhet er nøkkelkrav. Dette forutsetter spesiell kompetanse hos ansatte, betryggende systemer og full offentlighet. Det er slik vi mener kommuneforvaltningen kan få nødvendig og bred støtte i befolkningen.
Noe ganske annet er det å operere i et internasjonalt pengemarked. Det krever andre kunnskaper og annen erfaring enn å arbeide med skole, helse og trafikk. Her lykkes de som har riktige kontakter og gode forbindelser. Av og til må man ta sjanser og følge magefølelse. Man må tåle å tape for å kunne vinne. Få involverte, kort beslutningsvei og taushet kan være avgjørende.
Lar to så ulike system seg håndtere under ett tak, under én rådmann og én ordfører? Velger man en slik modell, tar man på seg et betydelig ansvar. I tillegg involverer man medarbeidere i et system der den beste lett kan trå feil. I alle fall når markedet ikke utvikler seg som tenkt, og tap må forklares.
Vi har eksempler på offentlig forvaltning av store formuer. De mest nærliggende er plasseringen av folketrygd og oljeverdier i innenlandske og utenlandske markeder. Over tid er det bygget opp stramme regler og retningslinjer for disse fondene. Organisasjonene som står for forvaltningen har betydelig frihet, mange ansatte med en høy og bredt sammensatt kompetanse. Investeringene er særdeles langsiktige. Likevel er også disse fondene svært krevende å håndtere. Mange avgjørelser og disposisjoner fører til debatt og kritikk.
Noen lesere har henvendt seg til oss i Adresseavisen om vår dekning av kraftfondsaken. De fleste gir uttrykk for at det er svært viktig å ha uavhengige medier som kan ta opp og forfølge slike saker på vegne av innbyggerne. Men vi møter også kritiske kommentarer.
Ett kritisk synspunkt handler om vår utpeking av enkeltpersoner som sentrale og ansvarlige for sider av denne saken. Man viser gjerne til at ansvaret hører hjemme ett sted, hos rådmann og ordfører.
Det overordnede ansvaret er lett å plassere. Men et overordnet ansvar handler jo til sist om hvorvidt man har satt de riktige personene til å utføre de riktige oppgavene innenfor et betryggende system. Derfor er det også viktig å få frem hva som faktisk har skjedd, hvem som har vært involvert og på hvilken måte. Vi har lagt stor vekt på å høre de involvertes syn og innhente kommentarer. Etter min vurdering har Adresseavisens dekning av saken først og fremst avdekket systemfeil.
Det har vært særdeles krevende at rådmannen under hele denne perioden har vært sykemeldt. Det er vanskelig både for de som skulle svare for det som har skjedd i kommunen og for oss i mediene.
Vi har også fått kritikk fordi vi har vært så opptatt av hvor de involverte har reist, hvor de har bodd, hva de har spist, hvem som har betalt og hvem de har «minglet» med.
Jeg unner alle hardt arbeidende kommunale tjenestemenn gode arbeidsforhold. De må kunne sette seg inn i sakene de har ansvar for på en betryggende måte. De må kunne reise. God mat kan høre med.
Problemet i denne saken er at man har «minglet» med feil folk til feil tid. Der det skulle ha vært armlengdes avstand, har man funnet et middagsbord på et godt hotell i utlandet for å dele kunnskap og innsikt. Og regningene har systematisk vært betalt av de som hadde noe å hente på en avtale.
I slike følsomme saker kan selv pølse og lompe være nok.
Vi har sett små kommuner i Nordland nærmest gå på grunn etter feilslått håndtering av store formuer. Heller ikke Trondheim kommune har kommet betryggende gjennom den første alvorlige testen. Det er på tide å tenke nytt.
Det er fra Fremskrittspartiet foreslått at man kan bruke pengene til å nedbetale gjeld. Langsiktig og forsiktig plassering i etablerte finansinstitusjoner har vært et annet forslag.
Norske kommuner møter de fleste tradisjonelle finansinstitusjoner i det daglige, som forretningsforbindelse eller som part i ulike saker. Det mest troverdige er derfor at slike store verdier håndteres av særskilt egnede forvaltere. Ville det beste være om oljefondet eller folketrygdefondet gjorde avtaler med kommunene om håndtering av denne type langsiktig kapital? Kanskje kunne kommunene etablere noe sammen, på en måte som gjenreiser tilliten man er avhengig av?