Det er lørdag. Jeg drikker kaffe med homogenisert og pasteurisert h-melk, ikke økologisk. Jeg spiser mine ukentlige tre ruter med ultraprosessert melkesjokolade og koser meg, fremdeles lykkelig uvitende om dagens hovedreportasje i Ukeadressa. Lykken varer bare til side seks, da setter jeg sjokoladen i halsen: Kjersti, 26 år, forsyner familien og seg selv med grønnkål, blomkål, rosenkål og hvitløk fra hagen. Hun lager yoghurt og sylter og safter, og hun tilbereder kjøttretter av samboerens fangst fra utmarkas spiskammer.
Jeg kjenner angsten klemme til rundt hjertet; forrige uke ga jeg ungen min en pølse. Den var ikke fanget på egen utmark, for å si det sånn. Tidligere samme uke spiste vi is begge to, i de siste solstrålene på en stund. 90 prosent av ingrediensene kunne like gjerne vært skrevet på gresk. Hva verre er; vi kommer til å bli rammet av fedme, kreft og diabetes om kun kort tid.
Jakten på den «ulovlige» melken
Etter hvert må angsten vike for en stadig økende irritasjon. Det refereres til ernæringsfysiolog og matviter Marit Kolbys bok: « Hva og når skal vi spise». På FN-sambandets sider leste jeg forrige uke at 258 millioner kvinner, menn og barn er rammet av akutt matmangel. Er ikke det egentlig en sak som fortjener mer oppmerksomhet enn hjemmelagde kålrotburgere? Hvis du holder på å sulte i hjel, bryr du deg neppe om hva eller når du skal spise. Du ville vært overlykkelig for en ultraprosessert pølse.
Jeg går selvfølgelig ut fra at innholdet i snusboksen som tydelig tegner seg på venstre bukselomme, utelukkende består av ingredienser fra kjøkkenhagen?
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!