Påsken kommer seint i Hellas, men betyr nytt liv også her. Håpet feires med fyrverkeri og klokkeklang over gater dekket av oregano.
Ti på midnatt skrur kirketjeneren lysekronene av. I noen sekunder er det bekmørkt, med unntak av et enslig stearinlys på alteret der framme. Vi ser ikke lenger de fire dresskledte kirkesangerne som alt har sunget i en time. Men de fortsetter sin messende klagesang – mens presten tenner et nytt stearinlys ved hjelp av den enslige flammen på alteret.
Med stearinlyset i hånden går han inn i menneskeflokken, en stripyntet forsamling av barn, ungdom, foreldre og besteforeldre, der alle står med hvert sitt utente stearinlys, og deler flamme med noen av dem. De snur seg til andre og tenner nye lys. Sånn fortsetter det gjennom rommet.
I det klokken slår midnatt er kirken fylt av varmt, blafrende lys, helt sikkert med overhengende fare for brann i forseggjorte sprayfrisyrer og små prinsessekjoler i nylon og viskose. Også denne gangen går det bra.
Døra opp til alteret slås opp på vidt gap, og stemningen snur.
Fra presten lyder et «Christos anesti»! «Kristus har stått opp!» før kirkeklokkenes intense kiming gir såre kirkesangerstruper en liten pause. Folk snur seg mot hverandre med store smil. Enkelte tørker tårene. Jeg har hatt lite imøtekommende øyekontakt med en eldre kvinne. Nå brekker også hennes bistre ansikt opp i glede.
«Alithos anesti!», «Ja, sannelig, han er stått opp!», svarer flokken.
Pyroteknikernes øyeblikk er kommet. To karer står klare på taket i huset ved siden av kirken. Nå tenner de på det de har, og rakettene farger natthimmelen rød. Kirkeklokkene kimer fortsatt vilt, nå akkompagnert av smell, skrall og brak.
I Norge er julefeiringen den mest overdådige av de religiøse høytidene. I Hellas slår påsken alt annet. Den feirer grekerne dessuten på sitt eget tidspunkt, bestemt av den julianske kalenderen, som avviker fra den gregorianske som resten av kristenheten bruker, med 13 dager. I tillegg følger den gresk-ortodokse kirken fortsatt en regel som ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i år 325 og som de andre ser bort fra – om at påsken må finne sted etter den jødiske påsken for å opprettholde den bibelske rekkefølgen i Jesu’ lidelse og død.
I år falt påskedagen på 1. mai. Mens fagorganiserte i Stavanger gikk under paroler mot tariffdumping og Trondheims tog krevde solidaritet med europeisk fagbevegelse og stans i kuttpolitikken, tok grekerne fri fra en hverdag der tariffdumping og kuttpolitikk er beinhard virkelighet. På grunn av stevnekollisjonen utsatte de likegodt 1. mai. Til den tredje.
Mens de gjorde seg klare til den store påskelunsjen.
De fleste steder består den av lam. Men på øya Amorgos i Kykladene er det geit som gjelder. Det bor ikke så mange mennesker på Amorgos, men geiter har de desto flere av.
Kostas slaktet én av sine geitebukker påskeaften. Han er glad i geitene sine og tar ikke lett på dette. Andre driver dyra av sted til slakteren under voldsomt stress. Kostas slakter selv; bukken rekker knapt å bli engstelig, hevder svigersønnen. Det er også derfor Kostas’ påskegeit smaker så eksepsjonelt godt, mener han.
Det siste har han rett i. Ett døgn seinere er bukken forvandlet til saftig hovedrett på langbordet i bakgården. Kjøttet er langtidsstekt og fylt med ris og pinjekjerner, og vertskapet på gjestehuset inviterer årets første turister fra Norge med på festen i vårsola.
Kjøttet er kortreist. Det er også ølet, som er hjemmebrygget, og osten, som kommer fra egne geiter. Eggene er verpet lokalt. De er hardkokte og farget røde, som symbol på Jesu blod, seier og liv.
Tre av fire grekere bor i byer. Det er i Athen, Thessaloniki og andre større steder det har vært jobber og muligheter. Men man skal ofte ikke skrape mye på en athener før landsbyidentiteten kommer fram. Alle har et søskenbarn på Naxos, og i dag er livet der noe enklere enn på fastlandet.
Hellas er inne i sjuende året av en økonomisk krise som er på høyde med den store depresjonen i USA i 1930-årene. Den greske staten blir fortsatt holdt i live ved kunstig åndedrett fra kreditorene EU og Det internasjonale valutafondet IMF. I bytte for stadig nye kriselån, forlanger de stadig mer av kuttpolitikken som har presset økonomien ned i knestående og hver fjerde greker ut av arbeidslivet. Akkurat som i fjor sommer, kan et nytt slutten-på-alt-øyeblikk komme når lån skal innfris i juli.
Turismen er Hellas ene, store inntektskilde. Nordmenn, svensker og tyskere som velter ned av landgangen på Blue Star-ferjer og styrer mot et av de hvitmalte gjestehusene, holder liv i greske kystsamfunn. Vertskapet har forberedt sesongen i sure vintermåneder. Nå er nymalte blå stoler satt ut langs kafeer og restauranter langs havna, klare for bestillinger på grillet blekksprut og ett kilo vin. Påsken var en forsiktig start. Men påsketuristene var for det meste bygrekere som besøker familie; folk flest har ikke råd til å dra på ferie lenger.
Håpet ligger i at utlendingene kommer, også i år.
I Katapola anger gatene fortsatt av oreganokvister som ble strødd langs ruta før langfredagsprosesjonen fra kirken. Bølgeslagene fra et turkis og dypblått egeerhav blander seg med vindens sus. Fra bratthenget ringer det i geitebjeller. Nå er hele flokken trygg, til neste påske. I mellomtiden lever ennå et ørlite håp om at også økonomien skal stå opp fra de døde.