Krigsinnsats vurderes sjelden etter fortjeneste. Mens historien om den farlig dumdristige Max Manus er blitt spillefilm, «huskes» den kanskje viktigste motstandshelten med et veinavn på Singsaker.
Da NTH-professor og major Leif Tronstad ble stedt til hvile i Oslo 29.mai 1945, var kapellet fylt til siste benkerad av de fleste av landets fremste menn. Kompani Linge og Milorg distrikt 16 sto æresvakt. Senere ble det holdt minnetaler bl. a. ved Norges Tekniske Høgskole, og en rekke aviser og tidsskrifter brakte nekrologer.
«Sørgebudskapet var det samme over alt», skriver professor i historie, Olav Njølstad i en av bokhøstens mange oversette bøker, «Professor Tronstads krig» med undertittelen «Hjernen bak tungvannsaksjonen». Historieskrivning gir ikke spillerom for gjetninger, men det er stor grunn til å anta at krigs- og trolig også verdenshistorien – hadde sett annerledes ut om ikke Tronstad – sammen med kollega Jomar Brun – tidlig innså hvilke dødelige krefter som lå i tungtvannet. I hendene på Adolf Hitler og hans atomfysikere, kunne det ha betydd ikke mindre enn slutten på den frie verden!
Tungtvannet fra Rjukan var nemlig uløselig knyttet til utviklingen av atombomben. «Heltene fra Telemark» med Kirk Douglas er en av mange spillefilmer om sabotasjeaksjonene mot Vemork-anleggene. Bak de fleste av disse farlige ekspedisjonene, var ukjente Leif Tronstad edderkoppen som trakk i de fleste tråder. En annen var sivilingeniør og kaptein Jan Herman Reimers som hadde vært Tronstads vitenskapelige assistent på NTH, en viktig medarbeider i planleggingen av både sabotasje- og såkalte beskyttelsesaksjoner i det okkuperte Norge.
Ingen av dem deltok i spektakulære aksjoner, hang ikke under kaiene i Oslo med såkalte limpets for å ramme tyske skip, klatret ikke i rørgatene rundt Rjukan eller deltok i kamphandlinger. Tronstad var for verdifull til det. Han var først og fremst planlegger, organisator, inspirator og strateg. Når sabotørene kom tilbake fra oppdrag i det okkuperte Norge, var også Tronstad den som debriefet dem.
Det forteller mye om hans posisjon at da skipssabotasjen på Oslo havn ble planlagt med «limpets» festet på tyske skipsskrog slik at de eksploderte når de først kom ut i åpent farvann, var operasjonen så hemmelig i følge Max Manus, at det til å begynne med bare var forsvarssjef Hansteen, forsvarsminister Torp og professor Tronstad som kjente til den. Da man skulle «ansette» ny sjef for Kompani Linge var det Tronstad som først kontaktet Harald Sandvik som var den utpekte. Da det senere i krigen var snakk om å angripe rakettfabrikkene i Peenemünde, der de nye tyske gjengjeldelsesvåpnene V1 og V2, ble produsert, var han en av de første som ble rådspurt av de allierte.
Hva var det som ga en gutt fra en vanlig arbeiderfamilie i Oslo denne posisjonen? Først og fremst hans lynende intelligens og en teknisk begavelse som ga ham et professorat i kjemi ved NTH allerede som 33-åring. Mange NTH-studenter mintes senere hans manende appell om motstand da tyskerne angrep Norge 9. april. Han organiserte en forsvarslinje ved Hjerkinn, og han var en av dem som tidlig var med på å etablerte en illegal sender på Herbernheia i Bymarka i forståelse med Secret Intelligence Service. Han var som det heter med en kapiteltittel fra Njølstads bok: «En trykkoker av motstand».
Allerede på 30-tallet hadde den unge dosent Tronstad ved NTH viet i alt 14 av sine 80 vitenskapelige publikasjoner til det nyoppdagede «tunge vannstoff», senere kjent som tungtvann. Han hadde også i Adresseavisen allerede fått bred omtale etter et foredrag i Trondheim Ingeniørforening om det nye «tunge vannet», som han trodde ville kunne få «stor anvendelse ved atomspalting og til kunstig radioaktivitet». Men ennå var det ingen som snakket om atomvåpen.
Da de tyske okkupantene begynte å komme på sporet, flyktet Tronstad i 1941 til Sverige, men måtte etterlate sin «Bassa» og deres to døtre i Oslo. Men nå var han ikke lenger motivert for vitenskap. Det eneste som betydde noe var kampen for et fritt Norge. 10. oktober satt han på et fly til England.
Der ble han tatt mot med åpne hender, ble raskt major og fikk en lang rekke oppdrag, ikke minst med å rekruttere norske forskere og ingeniører inn i det britiske militære systemet. Tronstad kunne også trekke veksler på erfaringer fra sine studieopphold i Tyskland på både 20- og 30-tallet. Også hans spesialkunnskap om tungtvannsproduksjonen på Rjukan var av største verdi. «Tre år før krigens slutt, og ytterligere noen måneder før tilintetgjørelsen av Hiroshima og Nagasaki, var Tronstad altså ikke i tvil om at atombomben kunne bli utslagsgivende for krigsutfallet, skriver Njølstad.
Men han var ikke tilfreds med bare en «deskjobb». Han ville ut og bekjempe nazistene med blanke våpen. De allierte holdt naturlig nok igjen, også da han ville ut for å stanse den for tyskerne verdifulle svovelkis- og koppereksporten fra Thamshavn. Han og Reimers måtte igjen nøye seg med «bare» å delta i planleggingen.
Endelig – på slutten av 1944 hoppet han ut over Hardangervidda sammen med norske soldater for å lede en operasjon han selv hadde planlagt. Det gjaldt å sikre norsk industri og infrastruktur mot mulige tyske ødeleggelser slik man hadde sett det skje i Finnmark. 11. mars 1945 tok de nazi-lensmannen til fange da de fryktet for å bli avslørt. Men broren til lensmannen hadde fulgt sporene frem til seterstølen hvor Kompani Linge-gruppen holdt til. Det kom til skuddveksling og han drepte både Tronstad og en annen av Linge-karene.
I statsråd 7. mars 1947 ble Tronstad post mortem dekorert med Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd.