Gjesp, for en kjedelig debatt. Når Jens Stoltenberg knapt kommer til gestikulerings-stadiet, da blir det ganske trist.
Jens Stoltenberg burde ha vunnet onsdagens duell på TV2 mot Erna Solberg. Jo visst er han dyktig, særlig når han er i angrep. Det var han også i denne debatten. Men de mer statsmannsaktige frasene knyttet til de store linjene blir for svulstige i en duell.
Debattformen krever raske stikk, glimt i øyet og nådeløs konfrontasjon. Ikke bekymret kalkulasjon.
Erna Solberg er ikke like velformulert og stringent i språket som Stoltenberg. Men hun tar det igjen ved å være ivrig, ved å gang på gang å trykke på områder hvor det er åpenbart at det er rom for forbedringer. Og ved å argumentere praktisk. Det gir Stoltenberg valget mellom å gå i forsvar for det bestående eller å angripe Høyre. Han gjør begge deler. Dermed bruker han opp mye av debatten til andre ting enn å briljere med Arbeiderpartiets nye ideer og prosjekter. Og seerne kan lure på om partiet egentlig har noen.
En stor utfordring for Stoltenberg er at han alltid kjører på for å fortelle hvor dårlige løsninger Erna Solberg står for. Det er også her han retorisk er på sitt beste og glimter til med engasjement. Men Erna Solberg, på sin side, får en offensiv posisjon i debatten ganske enkelt fordi det er hun som argumenterer for ny politikk. Posisjonene blir understreket av en alvorlig Stoltenberg og en Solberg som smiler til oss gjennom TV-skjermen.
Jens Stoltenbergs beste kort er, som vanlig, trygghet og stø kurs. Erna Solbergs beste kort er krav om ny politikk på områder med åpenbare mangler.
Stoltenberg ga fra seg debattseieren til erkerivalen både på stil og innhold.