Familieråd er et møte hvor familien tar viktige beslutninger når noen mener at situasjonen til et barn er vanskelig.
Familieråd er frivillig og familien selv eller offentlige ansatte kan ta initiativ til et familieråd. Uten å være klar over det var oppveksten min preget av familieråd.
Bestefaren min var nemlig høvding av Wechiau, en by i den nordlige delen av Ghana. Som høvding var bestefaren min byens fremste leder. Han fungerte som bindeledd mellom befolkningen og offentlige myndigheter. Han representerte og snakket på vegne av byen. Dersom innbyggerne ikke klarte å bli enige innad i familien, eller i større saker, var det ofte hans oppgave å megle mellom dem. Jeg har ikke tall på alle familiekonfliktene som er blitt løst under mine besøk hos bestefar. Noen ganger i fred og ro, enkelte ganger etter omfattende meglingsrunder. Jeg ble etter hvert vant til at det var folk hos bestefar til alle døgnets tider. For noen år tilbake måtte vi ty til familieråd i det ghanesisk miljøet, da vi trengte omsorgspersoner til å ta seg av barna til en landsmann. Med medvirkning og involvering av barna og nettverket, klarte vi å bli enige om hvilken familie vi anså som egnet til å ta seg av barna. Det er godt å se i dag at det var en vellykket plassering. Vårt ønske den gang var å sikre kontinuitet i forhold til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige utvikling. Bare det å kunne spise mat fra Ghana var viktig etter vår oppfatning.
Faglig ble jeg kjent med familieråd som metode, da jeg begynte å jobbe i Bufetat region Midt-Norge – Inntak og fosterhjemsrekruttering i 2012. Familierådsmodellen ble utviklet i New Zealand på 1980-tallet som et resultat av et samarbeid mellom maoriene, urbefolkningen og det offentlige velferdssamfunnet. Dette samarbeidet førte til en lovendring i barnevernloven i New Zealand i 1989. Filosofien bak modellen er større vektlegging av familiens ansvar for omsorg og beskyttelse av barn og unge. I arbeidet vektlegges barn og unges rett til beskyttelse og medbestemmelse, anerkjennelse av kulturelt mangfold, samt legge til rette for at barnet og familien selv jobber fram løsninger i fellesskap med familien/nettverket og offentlige instanser. Familieråd benyttes i dag i mange land både innenfor og utenfor barnevernet. I 2014 hadde nesten 1000 barn i barnevernet familieråd for å finne løsninger som involverer familien og hvor barnas behov står i sentrum. Familierådsmodellen har siden 2007 vært brukt i fosterhjemsarbeid i Norge, blant annet for å se om det finnes muligheter for plassering av barn i barnets slekt – og nettverk. I fjor ble det i Norge gjennomført over 200 familieråd for å finne fosterhjem.
En prosjektrapport, publisert av Barn – ungdom og familieetaten – Bufetat i 2008, viser at bruk av familieråd øker sannsynligheten for plassering hos slekt – og nettverk. Mange signaler tyder nå på at familieråd som arbeidsmetode er i ferd med å få fotfeste innen barnevernet. Stadig flere familier får tilbud om familieråd og antall barn som gjennomfører familieråd øker med nærmere 100 barn hvert år. Nesten alle landets kommuner har fått opplæring i familieråd, men kommunene benytter familieråd i varierende grad. Mitt håp er at alle landets kommuner vil innføre faste rutiner om systematisk bruk av arbeidsmetoden. Å systematisk foreslå familieråd i de fleste sakene der det søkes etter fosterhjem kan på sikt heve kommunenes status. De som innfører dette, vil framstå som foregangskommuner med hensyn til å involvere barna og familiene det gjelder.
Rent praktisk er familieråd et møte mellom det private nettverket og offentlige instanser som for eksempel skole og barnevern. Møtet blir forberedt, ledet og gjennomført ut ifra en struktur, prosess og målsetting hvor hensikten er å drøfte seg fram til en plan med utgangspunkt i gitte problemstillinger. Det engasjeres en person som kalles for koordinator. Koordinatoren er uavhengig av både familien og hjelpeapparatet. Koordinatoren bistår familien i planleggingen og gjennomføringen av familieråd.
Fra mitt multikulturelle ståsted er det interessant å se hvordan metoden benyttes med hell overfor minoriteter i kartleggingen av potensielle fosterhjem i slekt og nettverk for minoritetsetniske barn. Utfordringen for hjelpeapparatet er ofte at svært mange med minoritetsbakgrunn kommer til Norge uten sine nærmeste familiemedlemmer. Og i Norge er nettverket svært tynt. Som kjent, tar det gjerne tid til å bygge opp et nytt nettverk. Dermed er det ikke alltid like lett å benytte familieråd som metode for denne gruppen.
Menneskerettslig er det altså fokus på at barnevernet skal jobbe anerkjennende i forhold til et barns kulturelle, etniske, religiøse og språklige bakgrunn. Men dette forutsetter at det skal legges stor vekt på barnets beste i vurderingen om barnet skal plassere innenfor slekt og nettverk. Hvis plasseringen ikke er til barnets beste, skal barna plasseres utenfor slekt og nettverk.
Med andre ord, om et barn fra Afghanistan bosatt i Norge trenger en omsorgsperson, er det allikevel ikke slik at det barnet kan flytte inn eller plasseres inn i hvilken som helst afghansk familie bosatt i Norge. Her må man ta hensyn til hvilken etnisk gruppe eller religion de tilhører. I Afghanistan kan slike grupper fremstå rivaliserende, og da må man vurdere i hvert enkelt tilfelle om familieråd kan være en aktuell metode.