Etter en måned i sjokk, sorg, medfølelse, fellesskap og ettertanke, tar Norge langsomt tilbake hverdagen. Men hverdagen er ikke helt den samme som før.
Vanskeligst er dette selvsagt for de som ble rammet. Men ingen er uberørt av det som skjedde 22. juli 2011. Ved siden av politiets etterforskning, skal en egen granskingskommisjon vurdere de fleste viktige spørsmål etter terroranslaget mot Norge. Også vi som hadde vår oppgave i mediene har en etterjobb å gjøre.
Hovedinntrykket er at Norge fungerte, også i en nasjonal krisesituasjon. Mediedekningen får godkjent karakter fra mange, på tross av sakens vanskelige og følsomme sider. Pressens Faglige Utvalg har mottatt rundt 20 klager mot mediedekningen. Selv om vi i Adresseavisen ikke omfattes av noen av disse, har også vi mye å lære. Og krevende diskusjoner å ta. Men i all hovedsak har jeg gitt mine medarbeider honnør for jobben de gjorde, mest av alt fordi de klarte å jobbe både med hode og hjerte.
Debatten om debattkulturen i Norge er ett av de temaene som kom opp etter terroranslaget og som har engasjert meg sterkt. På den ene side blir det hevdet at mediene legger lokk over en uro hos mange knyttet til norsk innvandringspolitikk og på den måten gir grobunn for lukkede sirkler og ekstremisme. På den annen side mener andre at særlig nettdebatten er så grumsete og hatsk, at den kan legitimere fremmedfientlighet og hat.
Nå må norske medier rydde opp, sies det. Kontroversielle og ubehagelige meninger kan ikke formidles anonymt. Nå må grumset stå frem med navn, slik at de som står bak kan konfronteres og kles av. Fremtredende politikere hevdet slike synspunkter med få forbehold og nyanser.
Jeg har bestemt at vi i vår redaksjon skal ta disse oppfordringene på alvor. Derfor vil vi vurdere vår praksis på nytt og eventuelt revurdere og justere vår praksis. Men denne gjennomgangen vil ikke bli foretatt i et følelsesklima som ikke tar opp i seg de viktige verdier som ligger i et moderne og utvidet ytringsfrihetsbegrep.
Etter 22. juli er vi blitt enda mer overbevist om at demokrati og åpenhet er helt sentrale verdier som vårt samfunn skal bygge på. Den levende debatt er grunnleggende i dette. I denne debatten skal ulike meninger komme frem, også de vi ikke liker. Alle skal kunne delta, også de som ikke har utdanning og formidlingsevne som særlig kvalifikasjon.
Vår grunnlov beskytter de lovlige ytringer. Det innebærer også at de anonyme ytringene er vernet. I viktige perioder av vår historie var nettopp anonymitet det sentrale. Meningene som ble fremført skulle vektes og veies ut fra sitt innhold og ikke ut fra hvem som formulerte dem.
Retten til å formulere meninger, formidle kritikk og peke på uheldige forhold uten selv å stå til ansvar er krevende, men akseptert og vernet hos oss. Det kommer for eksempel til uttrykk i kildevernet, retten til ansvarsfritt å gi medier opplysninger anonymt. Eller varslingsretten, retten til å ta opp mistanke om uheldige forhold uten selv å måtte stå til ansvar om man tar feil.
Vi ønsker oss alle en saklig, nyttig og god debatt. Men en slik debatt kan vi ikke få ved å gjemme unna ytringene vi ikke liker. Vi kan heller ikke basere oss på at ytterligere regulering er tilstrekkelig.
Nettdebatten i Adresseavisen kan også være krevende. Vi sletter nesten en firedel av alle innlegg som sendes oss. I prinsippet leser vi alle innlegg før de publiseres. Likevel kan mange med gode argumenter hevde at vi burde ha vært enda mer restriktiv og streng.
Vi fjerner alle innlegg som inneholder ulovlige ytringer, for eksempel injurierende personangrep og utsagn som er rasistiske eller representerer ringakt for andres tro og livssyn.
Vi fjerner også innlegg med en språkbruk utenfor vanlig folkeskikk.
Vi publiserer likevel innlegg som har provoserende innhold, tvilsomme fakta og som ikke er formulert slik vi helst hadde sett. Det gjør vi fordi vi mener at det er viktig å synliggjøre at slike meninger finnes og dermed kan imøtegås og angripes. Vi aksepterer i noen grad også at profilerte personer i samfunnet må tåle skarpere leserreaksjoner enn andre.
Ingen vet hva som drev den siktede for terrorhandlingene i Oslo og på Utøya til sine ugjerninger. Jeg har likevel tenkt at de som bruker mye av sin tid og skaper sine oppfatninger i lukkede sirkler, lett mister kontakt med virkeligheten. Derfor må det også være medienes oppgave best mulig å forhindre at meninger feies under teppet og lever sitt liv videre der.
Anonymitet kan altså være viktig i noen sammenhenger. Likevel kan det hende at vi for ofte har lånt bort vårt redaktøransvar til stemmer som mer bruker våre debattarenaermer som utløp for egen ureflektert frustrasjon enn for å bære frem meninger vi må eller bør høre. Derfor vil jeg gjennomføre en grundig gjennomgang av retningslinjene for når vi kan akseptere anonymitet og når vi ikke kan det. Redaksjonen vil alltid kreve kunnskap om hvem debattanten er.
Kanskje kan vi regulere debatten bedre enn i dag. Men den gode debatt lar seg neppe regulere på plass. Vi bør bruke mest energi på å stimulere den gode debatt, få flere til å mene og delta.
Derfor vil det viktigste tiltaket vårt bli engasjement, utfordringer og gode råd om god debattkultur. Vi må gjøre alt vi kan for at Adresseavisen skal bli en debattmøteplass der alle kan og ønsker å delta. Det er det demokrati og åpenhet forplikter oss til.
