Statsråd Rigmor Aasrud (Ap) har ikke så mye til felles med Erling Viksjø og Pablo Picasso. Men de møtes likevel i den utbombede Høyblokka.
Skjebnen til et av landets fremste symbolbygg, og det viktigst politiske varemerket etter Stortinget og Slottet, Høyblokka, er uviss. I morgen leverer et konseptutvalg forslag til ulike løsninger for den terrorrammede bygningsmassen. Utfallet er ikke gitt. Det kan gå mot riving eller det kan bli vern. Avgjørelsen skal komme etter hvert, kanskje neste år. Det går ufattelig tregt for Ap-makten, til tross for at det var den som ble rammet av terroren 22. juli 2011.
Høyblokka er mye mer enn mange har sett. Den er høyreist betong, et bygg helt annerledes enn de omliggende og vernede, som Finansdepartementet og Høyesterett. I alle år har den vært en estetisk utfordring, høyt hevet over omgivelsene. Bygget har et pompøst preg som kan provosere vårt syn på god smak, byggeskikk og verneverdi. Tidligere var inntrykket mer dempet fordi det var et åpent og fritt rom mellom bakken og bygget. Da bomben smalt var hele sokkelen for lengst bygd inn og bedre sikret. Terrorbomben knuste likevel det meste. Men bygget som sådan besto den tragiske prøven. Det er derfor ikke byggetekniske grunner til å rive det ned.
I vernepolitikken er det gamle trehus som i Røros, jugendstilen som i Ålesund, eller arven etter Cicignon i Trondheim og Fredrikstad, som har hatt høy status. Høyreist betong, om den er aldri så kunstnerisk dekorert, har ikke havnet i samme klasse. Derfor var ikke Høyblokka vernet før det smalt. Mange har gjennom årene ment at det som er arkitekt Erling Viksjøs hovedverk, rett og slett er stygt. Pablo Picassos kunstverk utvendig som innvendig har aldri hatt noen formildende funksjon. Og bra er det.
For Høyblokka er både provoserende og praktfull. Erling Viksjø, født og utdannet i Trondheim, tegnet også markante bygg som rådhuset i Bergen, Hydrobygget på Oslos vestkant og Tromsø-brua. Han var blant de fremst innen norsk modernisme. Kunstmuseet på Lillehammer og hangaren på Ørland tilhører også hans verker. Det er betong så røff at den nesten kan fremstå som en norsk variant av Stalin-arkitekturen.
Administrasjonsminister Rigmor Aasrud har knapt gitt uttrykk for at hun ser andre verdier i Høyblokka enn de rent praktiske. Hennes fremste ønske er at bygget skal være et hensiktsmessig arbeidssted. Hun er opptatt av trapper, heiser og ventilasjon. Det er selvsagt viktig, også fordi nye krav til sikkerhet setter ny krav til bygget. Men statsrådens tilnærming betyr at nesten alle andre bygg i Oslo, for ikke å si et nybygg, er langt bedre og billigere for å huse en statsminister.
Men Høyblokka står der. Den tålte bomben. Riksantikvaren mener bestemt at bygget bør settes i stand og vernes. Kvartalet kan også suppleres med andre, nødvendige regjeringsbygg. Men de rødgrønne sliter med prosjektet og alle prosessene rundt, og har ingen formening om hvordan det hele skal gå.
Høstens valg vil garantert gi landet en statsminister, selv om statsministerens kontor er pakket inn i presenning. Det må en ny regjering til for å avgjøre Høyblokkas skjebne.