Granskningen etter Kings Bay-ulykken var omstridt og ble hardt angrepet. Men den åpnet for en helt ny praksis for granskninger.
I dag er det 50 år siden den tragiske ulykken i Ny Ålesund. Norges største gruveulykke krevde 21 liv. I kjølvannet av den fulgte en bitter strid om ansvar for kritikkverdige forhold ved gruvedriften. Gerhardsen-regjeringen måtte gå av året etter, det markerte slutten på «ettpartistaten» med sammenhengende Ap-styre siden 1945.
I vår tid er det en selvfølge at ulykker og katastrofer skal granskes. Og at resultatet av og mest mulig av bakgrunnen for slike granskninger som skal gjøres offentlig. Granskninger gir ny lærdom som kan forebygge og hindre at det skjer igjen. Det fordeler også skyld og ansvar. Derfor er diskusjonen om grunnlaget for et granskningsutvalg alltid politisk betent.
Det gjaldt også Tønseth-kommisjonen, som gransket Kings Bay-ulykken. Kritikken var så hard at Per Borten reiste spørsmålet i Stortinget om regjeringens behandling av kommisjonen kunne gjøre det vanskelig å få kvalifiserte folk til å påta seg slike oppdrag senere.
Rapporten hadde klare konklusjoner. Både gruveselskapet og Industridepartementet fikk hard kritikk for manglende sikkerhet og dobbeltroller i eierforholdet av Kings Bay AS. Det var Kommunaldepartementet som var oppdragsgiver for Tønseth-kommisjonen. Departementet distanserte seg imidlertid fra konklusjonene, og ville ikke akseptere at kommisjonen felte en «dom». Blant annet ble det pekt på at det var «grunn til å vise forsiktighet med å komme med en endelig vurdering».
Det som ble avdekket i rapporten var imidlertid så kritikkverdig at opposisjonen reiste mistillit mot regjeringen.
Forestillingen om at Kings Bay-ulykken ble brukt i et politisk spill for å ramme regjeringen Gerhardsen lever fremdeles. «Den borgerlige opposisjonen har bestemt seg til å felle regjeringen på bakgrunn av en ulykke som kostet 21 arbeidere livet», sa Einar Gerhardsen i stortingsdebatten før regjeringen måtte gå. Siden har oppfatningen av at regjeringen ble felt på en arbeidsulykke står sterkt. Resultatene fra kommunevalget samme høst, hvor Ap gjorde sitt beste kommunevalg, viser at velgerne ikke straffet partiet.
Realiteten var at ulykken 5. november 1962 var den fjerde ulykken etter 1945. Til sammen hadde 64 menn omkommet. Spørsmålet er om gruven burde vært stengt tidligere. Monica Kristensen skriver i en ny bok at driften i en livsfarlig gruve fortsatte på grunn av den kalde krigen. Og at Einar Gerhardsens forsvar av regjeringen i realiteten er å plassere det fulle ansvaret for ulykken på ledelsen og de ansatte i gruveselskapet.
I debatten som fulgte etter ulykken ble det gang på gang, direkte og indirekte, hevdet at opposisjonen forsøkte å slå politisk mynt på 21 personers død i en tragisk ulykke. Regjeringen, på sin side, fremsto som lite interessert i åpenhet omkring granskningen.
Uavhengig av hvordan man ser på dette, er det en kjensgjerning at ulykken banet vei for en ny praksis for gransknings- og undersøkelseskommisjoner. Tønseth-kommisjonens rapport har også stor betydning for vår forståelse av selve ulykken. Behandlingen av den vekket Stortinget og en fungerende parlamentarisme til live igjen. Og de 28 dagene med borgerlig regjering i 1963 viste dessuten velgerne at det var mulig for andre partier å styre landet. En senere granskning av Industridepartmentet ble også igangsatt, etter krav fra den borgerlige opposisjonen. Noe som neppe ville skjedd uten at Gerhardsen-regjering ble så sterkt utfordret.
Sånn sett ble Kings Bay-granskningen og etterspillet også et oppgjør med maktarroganse og samrøre.