Onsdag i denne uken hadde Adresseavisen en av de sterkeste og alvorligste avsløringene jeg kan huske at vi har brakt.
Hver onsdag møter alle i redaksjonen til den faste redaktørgjennomgangen av siste ukes journalistiske arbeid. Denne uke tok en sak all oppmerksomhet. Adresseavisens førsteside hadde tittelen: Vatikanet erkjenner misbruk av barn i Trondheim. Biskopen tilsto sex-overgrep mot mindreårig. I tillegg trykket vi et bilde av biskop Georg Müller som i februar i fjor overraskende forlot Trondheim etter 28 år i den katolske kirkes tjeneste.
Adresseavisens nyhetsoppslag var høytlesning i alle radiokanaler. Alle de store nettstedene hadde den dramatiske nyheten fra Adresseavisen som hovedoppslag. Utover dagen fulgte nyhetstjenestene ute i Europa opp. Før lunsj var saken fra Trondheim en verdensnyhet.
Adresseavisens redaksjon har arbeidet med denne saken lenge. Vi fant Müllers dramatiske avskjed med menigheten i Trondheim merkelig. Våre journalister fikk ikke avklarende svar på spørsmål om årsak. Henvisningen til «intern uro» var ikke troverdig. Vi ble møtt med taushet. Om noen visste, ville eller kunne de ikke snakke.
Dette endret seg denne påsken. Rasende katolikker fra mange land møtte frem på Petersplassen i Vatikanet. De forlangte at paven selv tok nødvendig oppgjør med overgrepskulturen som var dokumentert og som vokste i omfang og alvor. Pavens påsketale forsterket harmen. Her var det ingen beklagelse, ingen ny retning. Heller et angrep på «sladderen». Reaksjonene var sterke over alt, også i den katolske kirke.
Samtidig fikk Adresseavisen for første gang kontakt med kilder som hadde fått nok av fortielsene. Vi fikk de første håndfaste opplysningene om en overgrepssak i Trondheim. Redaksjonsledelsen satte umiddelbart ned en journalistgruppe for å grave frem fakta i saken.
Etter intenst arbeid i hele påsken, satt vi med et klart bilde av hva som hadde skjedd:
I forbindelse med biskop Georg Müllers avgang i februar 2009, hadde den katolske kirke utbetalt en større pengesum til en ca 30 år gammel trondheimsmann. Pengene var oppreisning for seksuelle overgrep mot ham da han tidlig på 90-tallet hadde oppgaver som altergutt. Avsløringen var den direkte årsaken til biskopens plutselige avgang.
Selv om offeret i denne saken ikke ville stå frem og fortelle sin historie, var vi trygge på at vi kjente alle hovedtrekk i saken.
Tirsdag etter påske bestemte vi oss for å konfrontere kirken med våre opplysninger. Vi henvendte oss til biskopen i Oslo. Vi ble sendte videre til erkebiskopen i Stockholm. Og derfra tilbake til Oslo igjen. Vår første dialog med den katolske kirke om denne saken var preget av taushet, unnvikelser, uklarheter og tåkelegging. Konfrontert med fakta i saken, måtte kirken likevel til slutt velge ett av to: Erkjenne eller bli avkledd.
Klokken 16.15 tirsdag 6. april fikk våre journalister telefonhenvendelse fra biskop Bernt Eidsvig i Oslo som ville videreformidle Troskongregasjonen i Vatikanets uttalelse om saken: Kirken hadde konfrontert biskop Müller med troverdige opplysninger om seksuelle overgrep, han hadde tilstått og hadde måttet forlate sin tjeneste.
Sinnet hadde vunnet over tausheten.
Normalt ville Adresseavisen aldri knytte beskyldinger om seksuelle overgrep til en navngitt person uten at det forelå en fellende dom eller i det minste tilsvar fra personen det gjaldt. Vi ville også være uhyre varsomme med å publisere så mange detaljer at offeret kunne identifiseres.
Denne saken var likevel annerledes. Som sjefredaktør besluttet jeg at vi skulle gå ut med saken basert på de fakta vi hadde og på grunnlag av Vatikanets erkjennelse.
Personvernet står og skal stå høyt. Dette må imidlertid alltid veies opp mot hensynet til åpenhet og ytringsfrihet i et demokratisk samfunn. Pressens ideelle og viktige oppgave er å utøve dette samfunnsoppdraget, bidra til nødvendig åpenhet når sannheten forsøkes holdt skjult.
Overgrepssaken i den katolske kirke reiser mange spørsmål. For meg handler det viktigste om maktmisbruk i lukkede rom. I dette tilfellet en prests misbruk av et barn. En kirke som setter egeninteresse fremfor å gripe inn i forhold til et overgrep. Et samfunn i samfunnet som lager egne regler for rett og galt, på siden av reglene vårt demokrati har utviklet. Om pressen er til for noe, så er det å bruke all sin kraft på å avdekke nettopp dette.
Derfor er overgrepssaken i Trondheim aktuell over alt. Den angår oss alle: Hvordan kan vi sikre at de aller svakeste får den sterkeste beskyttelse også når det truer maktinteresser; arbeidsplassens rykte, organisasjonens status, kirkesamfunnets hellighet eller kollegers ære?
Vi har formidlet kommentarer fra biskop Tor Singsaas som minner oss om behovet for en gjennomtenkt beredskap som intuitivt trer i kraft når slike vanskelige saker dukker opp: Offerets interesse er aldri hemmelighold. Vår politimester Nils Kristian Moe peker også på det helt sentrale i vårt rettssamfunn: Slike saker skal anmeldes og etterforskes på en måte som både ivaretar offerets og mistenkte overgriperes rettssikkerhet. Det er ikke lov å sette dette til side og tro at man best ordner opp selv.
I denne saken har Adresseavisen ikke mottatt kritikk. Det har ikke vært sterke meninger om offentliggjøringen eller om opplysningene vi har formidlet. Tvert imot har vi fått svært mange henvendelser med takk for at vi tvang frem sannheten.
Noen legger imidlertid til at det er nok nå, Müller må få fred.
Det er fortsatt behov for å grave frem nye fakta. Mange spørsmål står fortsatt uavklart. Er straffesaken virkelig foreldet? Kan det finnes flere ofre?
Også biskopens versjon kan ha stor betydning, fikk han rimelig anledning til å forsvare seg? Fører avsløringene til endret praksis og kultur i den katolske kirke?
Vi er ikke ferdige med denne saken.
Les flere av Arne Blix' lørdagskommentarer her
