Det er 70 år siden den første store sovjetiske deportasjon av baltere.
I forkant av balternes forberedelser til dagens markering til minne om 70 års-dagen for den første sovjetiske massedeportasjonen av baltere til Sibir og Kaukasus, har mange unge allerede stilt spørsmålet; er det nødvendig å rippe opp et stykke tragisk historie? Har ikke dagens baltere, med de dype økonomiske og sosiale problemene de står overfor, nok å streve med, om det ikke også skal ristes støv av gamle smertefulle minner?
Tragedien som nå minnes, ble hva Latvia angår første gang omtalt i Aftenposten 22. juni 1941; « ...under masseaksjonen 13. og 14. juni ble 15.081 deportert. Under krigens forvirring ble 13.077 personer arrestert på gatene og arbeidsstedene. Dermed kommer ofrenes antall opp i 35.828 personer, eller nesten to prosent av den latviske befolkning».
Den største sovjetiske enkelt-aksjon mot baltere i «grusomhetenes år» 1941, skjedde samtidig i de tre okkuperte landene Estland, Latvia og Litauen natt til den 14. juni. I løpet av døgnet ble rundt 42.000 «uønskede elementer» (herunder også flere tusen jøder, russere og tysk-baltere som bodde i landene) arrestert. Så ble de stuet sammen som kveg i godstog. Mange omkom av sult på veien til ukjent mål, familier ble skilt underveis, og det var bare bare et fåtall som fikk vende tilbake til sine hjem etter flere år i slaveri.
Latvias tidligere utenriksminister, Sandra Kalniete, ble født i Sibir i 1952. I sin bok Med høyhælte sko i Sibirs snø (ikke oversatt til norsk) fra 2005, stiller hun spørsmålet: Hvordan kunne forberedelsene til en så omfattende aksjon skje, uten å bli oppdaget?
«Det var så mye forarbeid som lå til grunn; man måtte lage lister over de som skulle deporteres, man måtte rekvirere godsvogner og sette dem sammen til togsett, man måtte skaffe biltransport for å bringe de deporterte til stasjonen og sette sammen arrestasjonsgrupper osv.»
Nevnte boktittel referer forøvrig seg til Kalnietes mors bekledning natt til 14. juni 1941; hun fikk ikke tid til å forberede seg på de i alt 16 årene hun skulle sone i Sibir. Hennes forbrytelse var å være datter av en mann som eide flere eiendommer. Sommeren 1941 drev Hitlers styrker den røde armé ut av Baltikum. Men de baltere som trodde at tyskerne kom som frigjørere, tok grundig feil. Nazistene brakte med seg en djevelsk gjennomtenkt plan om den endelige løsning for ca en kvart million jøder, og en plan om innlemmelse av Baltikum i Ostland. Høsten 1944 kom de røde på offensiven. Tyskerne ble fordrevet fra den geopolitiske viktige regionen, og man fikk en ny sovjetisk okkupasjon av randstatene som skulle vare helt frem til 1991.
Etter krigen tok Norge imot noen få latviske såkalte «minusflyktninger». Dette var syke flyktninger som bodde kummerlig i flyktningleire i Tyskland, og som var blitt nektet adgang til de landene som tok imot flest baltiske flyktninger etter krigen; Australia, Canada og USA. Også på en slik måte ble mange familier og venner skilt for livet. Noen av disse svake fikk bo på aldershjem i kommuner i Trøndelag. Til Trøndelag kom det også ressurssterke latviere, som legefamilien Zarins, som bosatte seg på Hitra. Men også 50 år tidligere, da den russiske tsar iverksatte sin siste russiferingskampanje i de baltiske guvernementene, rullet en stusselig, men viktig emigrasjonsbølge over Trøndelag. For å unngå eventuell vilkårlig deportasjon til Sibir/indre Russland, var det mange jøder som emigrerte vestover. Blant annet satt flere bo i Trondhjem.
Under den kalde krigen var det flere nordmenn som talte balternes sak, blant dem redaktør Terje Baalsrud og dikteren Arnulf Øverland, - og som reiste kritikk av Norges likegyldighet overfor balternes skjebne. I et essay fra 1948 skriver Øverland: «Vi uttaler vår harme, når vi hører tyskere erklære, at de ikke visste noget om konsentrasjonsleirene. Nu erklærer vi selv, at vi ikke vet noget om de russiske konsentrasjonsleirer. Er dette egentlig stort bedre? Vi vet antagelig heller ikke noget om deportasjoner til Sibir fra det østlige Polen og fra Baltikum. Og uvitenheten er en vel lykketilstand. Måtte vi undgå den anskuelsesundervisning som ikke er mer til å misforstå!»
Når 70-årsdagen for den barbariske deportasjonen av 42.000 innbyggere i Baltikum til Sibir/Kaukasus idag blir markert verden over, kan det hende at flere gjør seg samme betraktninger som Kalniete og Øverland gjorde seg: Hvordan kunne forberedelsene til så grusomme overgrep på befolkningen skje uten å bli oppdaget? Hvordan kan opplyste mennesker få seg til å hevde at de intet vet? I en tid hvor overgrep mot mennesketeten synes å være en daglidags foreteelse, og mediene kontinuerlig bringer de ferskeste rapporter herom, synes spørsmålene å ha allmenn gyldighet.
I dag blør flere av landene i den arabiske verden. Vi nærer et håp om at nye demokratier vil bli født i overskuelig fremtid, men er vi stand til å se hva menneskene der borte blir utsatt for akkurat nå? Det handler om vår virkelighet, og vårt ansvar i denne. Folkemord og etnisk rensing også i den arabiske verden, har en lang historie. Som de opposisjonelles kamp.
Bak overgrep mot menneskeheten ligger forberedeleser og kalkulasjoner. På solid erfaringsgrunnlag vet balterne mye om dette.