En behandlingsgaranti for kreftsyke blir en av valgkampens viktige saker. Men ingen garanti for at sykehusene gjør som politikerne sier.
Statsminister Jens Stoltenberg fastslo i 2011 at det skal være et mål at 80 prosent av kreftpasientene skal få behandling innen 20 dager. Stoltenberg lanserte ingen «garanti», altså noe som kan være juridisk bindende. Men utspillet om å ta tak i ventetidene slik han gjorde skapte forventninger om en garanti hos folk, det har blant andre Kreftforeningens leder Anne Lise Ryel påpekt. Derfor er Stoltenberg-løftet fra 2011 nærmest konsekvent blitt omtalt som «kreftgarantien».
Den viser seg å være uten effekt. Ventetidene er like lange, drøyt to år etter statsministerens klare tale. Helseminister Jonas Gahr Støre innrømmer at resultatene er for dårlige, men velger en offensiv linje. Målet om 20 dager står fast, men skal fortsatt ikke lovfestes.
Saken er selvsagt en politisk godbit for opposisjonen. Det er lett å ta frem store ord når politikken på et så viktig område ikke gir resultater. Når vi tvert imot jevnlig kan lese om brudd på tidsfrister og utilstrekkelig oppfølging av kreftsyke. Adresseavisen skrev tidligere i år om Kari Møller, som døde av kreft uten å få behandling. Mange andre lignende saker er fortalt i andre medier. De virker like sterkt hver gang. De forteller om er liv som kunne vært reddet, smerte som kunne vært lindret. Men så kokte det bort i rot på sykehusene, ansvar som smuldrer, dårlig kommunikasjon, misforståelser, eller hva det nå var, isteden. Slike enkeltsaker gir oss informasjon ut over de offisielle dokumentene og statistikkene som forteller at det meste er i orden.
Politiske garantier fungerer nok bedre som stemmemagneter enn som patentløsning på sykehusenes problemer. Men klare krav, blant annet tidsfrister, er er helt nødvendig for at vi skal føle oss trygge på at vi får hjelp når alvorlig sykdom rammer. Like viktig er det at fristene følges opp i praksis, og at det får konsekvenser når noe eller noen svikter. Men det er tydelig at vi mangler gode systemer for å sikre at nasjonale retningslinjer og lover blir fulgt. Det sier sitt når Riksrevisjonen og sykehus ligger i krangel om hva som er triksing med ventelister og ikke. Mange av problemene, blant annet i kreftomsorgen, ligger på dette nivået. Derfor er politisk gjennomføringskraft viktigere enn luftige løfter.
Brudd på pasientenes rettigheter er alvorlig, og fortjener tøffere reaksjoner.