Som sykepleier ved St. Olavs Hospital har jeg fulgt debatten i media de siste ukene. Debatten er like sammensatt som en geriatrisk pasient – det er mange «diagnoser» og det skytes hardt mot både sykehus og kommune.
Saken er egentlig enkel – det handler om at det er plassmangel både i kommune og på sykehuset. Den som skaper behovet er gjerne den gamle, ferdigbehandlede pasienten som trenger et heldøgns tilbud i kommunen. Når dette tilbudet ikke eksisterer per i dag i Trondheim, må pasienten bli på sykehuset i påvente av tilbud, eller sykehuset og kommunen blir enige om at man likevel prøver om det kan fungere hjemme med optimal oppfølging av hjemmetjenesten.
Systemet har fungert slik i mange år. Vi samhandlet lenge før reformen kom, men de økonomiske betingelsene rundt dette endret seg og ga kommunene større press på å finne et tilbud til pasientene.
Reformen førte også med seg et enormt byråkrati i form av tidsfrister på stadige oppdateringer av pasientens tilstand under forløpet og når pasienten ventes klar for utskriving. Informasjon som går fra sykehuset til kommunens forvaltning er enorm. Kommunen vet omtrent fra første dag at pasienten er innlagt og om det ser ut til at det vil bli behov for kommunalt hjelpebehov etter utreise. Varsler ikke sykehuset kommunen innen 24 timer påløper kostnader og det meldes avvik.
Et sykehus er et sykehus. Når pasienten er ferdig med behandling som krever innleggelse bør dette oppholdet avsluttes. Det må kunne forventes at kommunen har mulighet og kompetanse til å følge opp pasienten videre. Jeg opplever at sykehuset må ta en stor del av skylden for at dette ikke fungerer. Når kommunen ikke sørger for kompetent personell og plass blir det mangel på senger i sykehuset for den akutt syke som trenger innleggelse. Og så er «varehandelen» i gang: Bestemor som trenger lengre tid på å komme seg i form etter lungebetennelsen blir liggende i sykehuset selv om denne rekreasjonstiden skulle håndteres av kommunen. Kommunen kommer da med følgende tilbud: «Vi kan gi like god oppfølging hjemme.» Sykehuset kan fortsatt stå på sitt eller de kan gå med på utskrivelse til hjemmet. Etter to dager kan vi oppleve at pasienten reinnlegges fordi det ikke har fungert hjemme med kommunens oppfølging. Da kan ikke kommunen angripe sykehuset og si at det er sykehuset som har skrevet pasienten ut for tidlig! Dette er toveis kommunikasjon og kommunen har her hovedansvaret. Vi kan ikke forvente at et sykehus skal ha plass til alle som har fullført sykehusbehandlingen.
På sykehuset opplever vi også følgende: Pasienter reinnlegges etter at de er utskrevet for tidlig fra korttidsopphold for eksempel ved Øya Helsehus. Kommunen har da hatt ansvaret for å vurdere i løpet av et 14 dagers opphold om pasienten kan greie seg hjemme. Vurderingen ble tatt under press for å få plass til nye pasienter som skal inn på korttidsopphold. Så fungerte ikke dette og varehandelen er i gang på nytt.
Jeg vil våge å påstå at hovedproblemet med denne varehandelen er at kommunen har satset altfor lite på sykehjemsavdelinger med heldøgns omsorg. Man må nå begynne å si det som det er: Det er svært mange der ute som trenger langtidsplass i sykehjem som må gjennom en lang handelskampanje: Sykehus, venting, korttidsopphold med vurdering, hjem, reinnleggelse, ny venting… samhandlingsreformen på sitt beste! Et strevsomt liv for den gamle pasienten som egentlig alle er enige om trenger stabilitet og ro. Man har lite man kan si og kreve som gammel og skrøpelig annet enn ja takk til det som tilbys. Usikkerhet og utrygghet og uro følger med.
Jeg vil også påstå at sykehuset gjør sitt aller beste for pasientene som venter hos oss. Vi blir glad i denne «varen» men har svært lite tid å gi. For det kan være en dement og urolig bestemor som vandrer rundt i sykehusavdelingen uten mål og mening mellom akutt behandling og travelhet. Hvordan kan kommunen akseptere dette? Jo – fordi de ikke har et tilbud å komme med. Og tilbudet pasienten skal ha er iallfall ikke venting i sykehuset!
Og for den pasienten som sykehuset presses til å skrive ut i tidligste laget: Det er som regel etter en vel kommunisert avtale med forvaltningskontoret. Oppdateringene har gått og er vel datert. Presset er der på begge parter, men hovedproblemet er plass og kompetansemangel i kommunen.
Det må satses på og bygges flere sykehjem. Kompetansen i kommunen må økes og ikke minst den «dyre» bemanningen. Dette er fakta og kan ikke sies på så mange andre måter.
Vi har fått et flott og moderne sykehus, med mindre enheter som gir mer oversikt og bedre omsorg for pasientene. Sengetall er mindre enn tidligere, men kanskje ser antall senger noe bedre ut om det ikke til enhver tid skal ta vare på 20 til 50 pasienter som venter på et tilbud fra kommunen. Antall ventepasienter kan utgjøre flere sengetun som er beregnet på akutte innleggelser.
Som sykepleier står jeg i dette daglig og har nettopp dialogen med kommunens forvaltning. Og pasientens behov er mitt hovedfokus når jeg formidler behov. Det kan kommunen stole på! Så får kommunen ta dette til etterretning og gi tilbudet.