Liv Signe Navarsete vant i går en slags foreløpig siste runde i Senterpartiets nye kampsport.
Skyggeboksing er ikke en ukjent sport i politikken. Etter å ha holdt sin politiske tale til landsstyret på Gardermoen fredag, sa Navarsete at det for henne er helt greit med en lederdebatt.
– Men den må ut i åpent lende, slik at vi får en åpen diskusjon, poengterte hun, og konkluderte med at det som nå foregår er skyggeboksing.
Det er ingen dårlig situasjonsbeskrivelse. Den er kanskje til og med farlig nær virkeligheten. For her er det mange slag i løse luften som Navarsete nok føler seg truffet av. Dessuten serverer Navarsete et poeng som til forveksling kan minne om en nyhet; altså at hun ikke har noe imot en lederdebatt. Det er vel omtrent ingen ting hun har reagert sterkere på enn lederdebatten, som med ujevne mellomrom har pågått kontinuerlig siden hun overtok for fire år siden.
For fjorten dager siden utløste stridigheten krisemøte i Sps sentralstyre. I går fant Navarsete det nødvendig å minne landsstyret om at det nå er ryddet opp etter utskjellingen av Senterungdommens leder, Sandra Borch. Men Senterungdommen har ikke skiftet mening. De har mistet troen på partilederen, i likhet med to av tre Sp-velgere, ifølge en meningsmåling i Trønder-Avisa i går. Lederdebatten er der, den lammer partiet og stenger for politikken. En siste meningsmåling parkerer partiet under sperregrensen med en enslig representant. For et pragmatisk parti som søker makten der den er å hente, er det dramatisk.
Sp-lederens ønske om en åpen lederdebatt er utopisk. Misliker Navarsete skyggeboksingen, kan hun søke råd hos Thorbjørn Jagland. Jens Stoltenberg sto aldri frem i åpent landskap før Jagland var ferdig. Da kunne den røde løperen rulles ut for Stoltenberg, som selvsagt takket både Jagland og for partiets tillit. Det er trolig omtrent der Senterpartiet er. For det blir ingen endring før Liv Signe Navarsete finner seg en meget plausibel grunn til å tre tilbake.
Stemningen blant Sps fremste folk er ikke god. Lederstriden satte sitt preg på landsstyremøtet i går. Naturlig nok var det mange som ville glatte litt over ved å si noe pent om Liv Signe, og alt hun bør få æren for, ikke minst vinnersakene på neste års statsbudsjett. Det er ingen tvil om at Sp har vunnet mye på viktige områder, men hva hjelper det?
Senterpartiet er splittet i synet på sin leder. Lederen splitter trolig mer enn politikken, selv om det kanskje går an å snakke om en høyre- og venstrefløy. Navarsete har i hvert fall definert det slik at hun tilhører Anne Enger-tradisjonen, mens Ola Borten Moe har sine røtter i det gamle, konservative partiet. Det er meget uvanlig at lederen selv gir en splittelse ideologisk innhold.
Ola Borten Moe var kort og presis under landsstyremøtet i går. Svarene var nei, nei og nei. Han tar ikke en ny periode på tinget, han utfordrer ikke partilederen og er ikke lederkandidat. Men i 2017 vil det kanskje stille seg annerledes. Lederstriden i Sp er ikke dermed over. Et parti som ligger nede for telling, og har sine røtter på bygdene, er nødt til å akseptere at ordførere og fylkesledere vet minst like godt som sentralledelsen hva som tjener partiet best. Liv Signe Navarsete har ikke gitt opp. Hun vil ta en ny periode. Det gjentok hun i går formiddag.
Men i går kveld på Dagsnytt 18 i NRK var det Borten Moe som i to runder kunne gjøre rede for partiets landbrukspolitikk og lederstrid. Det gjorde han på en bedre måte enn vi kan huske å ha hørt partilederen gjøre. Han kan vise til løsningene. Hun sitter igjen med konfliktene.
Også skyggeboksning har et innhold.