Vi kan fort bli avstumpet av nyheter om død og ødeleggelse. Marks fortelling i Adresseavisen gir oss et sterkt personlig bilde av en krig som ellers drukner i store tall.

Marks historie gir et sterkt personlig bilde av en krig som fort drukner i store tall. Tusenvis av kilometer med frontlinje. Tusenvis av tapte kjøretøy og materiell, og ikke minst: tusenvis av tapte liv.

Eller den blir fjern for oss fordi vi blir avstumpet av de tusenvis av små filmsnuttene av død og ødeleggelse som kommer til oss på smarttelefonskjermen.

Her får de døde, de sårede og krigsfangene navn og en historie.

Det er ikke bare bilder av død her, men også lukta.

Her kan du lese historien om Mark som Adresseavisen publiserte 30. desember.

Fortellingen gir et innblikk i hvor seig, voldsom og dødelig kampen om Mariupol var.

Lars Peder Haga Foto: Richard Sagen

Brutaliteten og menneskeforakten Mark forteller om fra fangenskapet sitt. At han har valgt å vende tilbake til det ukrainske forsvaret som offiser og leder, illustrerer hvorfor dette er en eksistensiell krig for ukrainerne.

Alternativet til å fortsette kampen er hardhendt okkupasjon og forfølgelse.

Avhørene i fangenskapet viser hvordan russerne lette etter bekreftelse på fortellingen om et «nazistisk Ukraina» blant forsvarerne av Mariupol og Azovstal.

Vi må anta at de av dem som fortsatt befinner seg i fangenskap stadig mistenkeliggjøres og presses, under forhold som neppe er bedre enn de Mark forteller om.

Mark viser bilder fra en russisk propagandakanal på Telegram, som viser at han ble tatt av russerne som krigsfange. Foto: Håvard Haugseth Jensen

Begynnelsen på historien bekrefter at selv i det ukrainske militæret var det mange som avskrev den russiske styrkeoppbyggingen og truslene som bløff.

Risikoen for store tap og omfattende, langvarige internasjonale sanksjoner fikk altså ikke bare mange vestlige eksperter til å tvile på at Russland virkelig ville gå til fullskala krig, det gjaldt også i hvert fall deler av det ukrainske militæret.

Sett i lys av dette er det vanskelig å se for seg at det skal gå an å sette seg ned å forhandle med dagens Russland om en meningsfull fredsprosess i nærmeste framtid, hvor Russland vil være fornøyd med et kompromiss.

Etter at det første sjansespillet på et kuppaktig angrep mislyktes, var Russland villig til å akseptere enorme menneskelige og materielle tap og å leve med å være utstøtt fra store deler av verdenssamfunnet for å nå målene sine i Ukraina.

Slik situasjonen ser ut nå ligger altså det meste an til at dette blir en langvarig krig. Dersom vi mener at det er viktig å ikke belønne en stormakt som opptrer som aggressor og overgriper i Europa, må vi innstille oss på at fortsatt støtte til Ukraina vil måtte være langsiktig og langvarig, og at den vil koste.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!