Mye peker i retning av et nytt gresk krisevalg. Velgerne selv forbereder seg på det verste.
Køene foran minibankene de siste dagene viser at grekerne forbereder seg på at kaoset fortsetter, og kan bli verre. Hver dag blir det tatt ut opp til flere hundre millioner euro. Folk regner med at euro i madrassen er tryggere enn penger i banken. Dette er et sikkert barometer på at mange regner det for sannsynlig at landet kan forlate eurosonen, selv om et klart flertall av velgerne ikke ønsker det.
Meningsmålinger tyder på at valget på søndag kan bli en repetisjon av protestvalget for en måned siden. Selv om det blir visse forskyvninger, og selv om høyrepartiet Nytt Demokrati blir større enn venstrekoalisjonen Syriza, vil utfordringene bli omtrent de samme som sist med tanke på regjeringsdannelse.
Likevel kan valget bli et vendepunkt i eurokrisen. Syriza-leder Alexis Tsipras sier han i løpet av ti dager vil reforhandle spareavtalen Hellas har forpliktet seg til å følge for å få lån, dersom han blir statsminister. Han gambler på at EU heller vil myke opp betingelsene enn å la Hellas gå ut av eurosonen.
Den siste tiden har han imidlertid dempet ordbruken noe, og Tsipras har gjort det klart at målet er å holde Hellas innenfor valutaunionen. Uansett er det klart at han vi sette muligheten for at Hellas dropper euroen på spissen, for å forsøke å presse frem lettelser i spareplanen. Men det er slett ikke sikkert at EU-landene vil gi etter for å holde Hellas innenfor, spørsmålet vil i alle fall sette samholdet i EU på prøve.
Ifølge Financial Times forbereder EU-lederne seg nå på å komme grekerne noe i møte. Forutsatt at den nye regjeringen forplikter seg til å arbeide videre etter de betingelser som er knyttet til kriselånene, kan grekerne til gjengjeld få litt lavere rente. I tillegg kan det være aktuelt å øke lånene fra Den europeiske investeringsbanken, blant annet for å oppgradere statseide selskaper for å gjøre dem mer attraktive for privatisering.
EU-planene har bare én hake; de forutsetter at Nytt demokrati vinner valget, mens det er mulig velgerne vil peke på Syriza. Syriza vil for det første neppe gå med på å forberede storstilt privatisering. Og lavere lånerenter er trolig ikke nok for å stanse kravet om full reforhandling av lånevilkårene.
Greske velgere er fremdeles både resignerte og opprørte. De menneskelige omkostningene for krisen er enorme. Lønninger og trygder blir borte, eller er i alvorlig fare. Grunnleggende helse- og velferdstjenester er i ferd med å bryte sammen. Grekerne er både fattige og konkurs, kan det i det hele tatt bli verre?
Så lenge den jevne borger ikke har noen forhåpninger om det, er det heller ikke mulig å bringe landet ut av krisen. Grekerne trenger håp om at det kan bli bedre, uten et slikt håp er det ikke mulig å gjennomføre reformer og sparetiltak som uansett blir tøffe, uavhengig om det eventuelt kommer noen lettelser på lånevilkårene. Utfordringene er at grekerne først må si seg villige til å fortsette spare- og reformlinjen.
Det er lett å forstå at de helst ikke vil det.