Euroen er reddet fra undergangen, Hellas forblir i eurosonen og de verste spådommene slo feil. Men krisen er ikke over.
Heldigvis tok dommedagsprofetene feil. Men de har alltid nye kriser å beskjeftige seg med. Neste spørsmål nå er om de mest kriserammede landene overlever som demokratier, eller om de er truet av dype sosiale og politiske endringer.
Med små, små skritt har EU-landenes toppledere vedtatt politikk som har stanset vandringen mot stupet. Et permanent redningsfond er etablert. Formalitetene rundt en bankunion, med sentralisert tilsyn med de største bankene, er vedtatt. Fra første januar trer finanspakten, som forplikter euro-landene til strengere budsjettdisiplin, i kraft.
Det mest dramatiske tiltaket er det imidlertid den europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, som har stått for, ikke politikerne. Hans kunngjøring i sommer om at ESB om nødvendig ville foreta ubegrensede støttekjøp av statsobligasjoner for å presse renten ned, har fungert. Draghi handlet med de fleste statsledernes stilltiende samtykke, men helt klart på tvers av synet til den tyske sentralbanksjefen.
To viktige valg i året som snart er omme viser dessuten at folk flest er klokere og mindre panikkslagne enn vi noen ganger tror. Både i Nederland og Frankrike vant snusfornuften over populismen. Et par andre lyspunkter er at de etablerte partiene må samle seg i en koalisjonsregjering i Hellas, og at den italienske teknokratregjeringen har skapt en viss stabilitet der.
Ingen tør å si at faren er over for euroen. Selv om EU fremstår som mer robust ved utgangen av 2012 enn ved årets begynnelse. Noen forsvarsverk er bygget. Og EU-lederne har vist at de ikke gir opp. Men krisen går så dypt, og har allerede gjort så stor skade, at den vil prege utviklingen i lang tid. Samtidig gir den politikerne mindre handlingsrom. Lånerenten går ned, men de mest kriserammede landene kan ikke låne mer penger.
Grekerne er blant dem som får merke det hardest. Kutt i pensjoner, jobber, skoler, sykehus og sosiale ordninger går rett inn i hverdagen til folk flest. Den store strømmen av asylsøkere og immigranter kommer på toppen av dette og skaper en eksplosiv politisk stemning. Amnesty International kaller behandlingen av immigranter en humanitær katastrofe.
Den store usikkerheten og håpløshetene oppleves nok som noe nær en humanitær katastrofe for millioner av europeere også. Arbeidsledighet og det faktum at den økonomiske krisen vedvarer er den største bekymringen for to tredjedeler av de spurte i Eurobarometers siste undersøkelser. Andelen er enda høyere i kriseland som Spania og Hellas. Bare i eurosonen er det blitt 2,17 millioner flere arbeidsledige det siste året.
Italias statsminister, Mario Monti, advarte i sommer mot det han kaller «en psykologisk oppløsning av Europa». Skillet mellom Nord- og Sør-Europa synes å forsterke seg; mens mange av landene i nord klarer seg relativt bra, dominerer håpløsheten i sør. Den som fremdeles mener landene i sør må «ta seg sammen», jobbe hardere eller må finne seg i å betale prisen for å ha levd over evne i årevis, undervurderer kraften i denne dramatiske utviklingen.
Gjeldskrisen er foreløpig under kontroll. Men tapt konkurransekraft, langvarige budsjettunderskudd, svak evne til omstilling og negativ befolkningsvekst, for å nevne noe, tar tid å møte. Ny vekst fremstår som en fjern drøm. Den såkalte vekstpakten, som EU-lederne har sluttet seg til, er så langt bare ord. Noen land har gjennomgått tøffe hestekurer og gjort strukturelle reformer som gjør at de ser lys i enden av tunnelen. Andre må fortsette med disse smertefulle tiltakene i årevis, som motytelse for økonomisk hjelp.
Bare fem EU-land vil oppleve mer enn to prosent økonomisk vekst i 2013, ifølge EU-kommisjonens prognoser. I fem land vil økonomien fortsette å krympe, mens det i resten av EU forventes null- eller svak vekst.
Det blir tøft for Europa i 2013 også.